torsdag 30. september 2010

24 år i fangenskap er nok, gi Vanunu hans frihet!

Dette bildet er tatt for nøyaktig 24 år siden. Mordechai Vanunu hadde nettopp avslørt for en hel verden at Israel utviklet atomvåpen, og ble kidnappet av Mossad-agenter i Roma. Han satt fengslet frem til 2004, mange av årene i isolat og har siden sittet i husarrest i Øst-Jerusalem med strenge restriksjoner. Han har betalt en høy pris for sitt engasjement for en atomfri verden, nå er det på tide at han får den anerkjennelsen og belønningen han faktisk fortjener.

For verden trenger flere mennesker som Vanunu, vi trenger flere mennesker som kjemper mot atomvåpen både i ord og handling. For dessverre er det ofte de menneskene som er modigst som må betale den høyeste prisen. I 2005 var jeg så heldig å møte Vanunu på et hotell i Øst-Jerusalem, til tross for at han har forbud mot å snakke med utlendinger og journalister. Men som han sa: Israel kan ikke ta fra meg noe mer, de har tatt min frihet.

Vanunu er altså en mann som aldri kan ferdigsone sin straff. Israel sier de fremdeles frykter at han skal røpe flere statshemmeligheter og nekter å gi han hans rettmessige frihet. AUF har lenge krevd at den rødgrønne regjeringa må gjøre mer for Vanunu. I 2004 søkte Vanunu om asyl i Norge, og UDI mente at han oppfylte alle vilkår for å få innvilget asyl. Men den gang satte Jern-Erna foten ned for Vanunu sin drøm om frihet.

Siden den rødgrønne regjeringen tok over i 2005 har fredsbevegelsen og AUF krevd at Vanunu skal få asyl i Norge og at ambassaden må gi han nødvendige reisedokumenter for å komme seg ut av Israel. Men ingenting har skjedd. AUF gir oss ikke før Vanunu er fri. Vi har ministeren, makta og mulighetene - nå trengs det handling!

I dag er det gått 24 år siden Vanunu ble dratt inn i en bil i Roma av Mossad-agenter. En kidnapping som en demokratisk rettsstat ikke kan være seg bekjent av. Nå er det på tide å gi samvittighetsfangen, menneskerettighetsaktivisten og fredsmannen sin frihet!
La oss bruke denne dagen til å skape oppmerksomhet om saken. La oss bruke denne dagen til å si at 24 år i fangenskap er nok, nå er det på tide med frihet for Vanunu!

Min oppfordring er derfor å bruke dette bildet som profilbilde i dag, og jeg håper at så mange som mulig blir med på en enkel, men virkningsfull aksjon. Det er det minste vi kan gjøre for en mann som har ofret mye i kampen mot atomvåpen og for fred!

tirsdag 28. september 2010

Vi krever likelønn for likt arbeide!

Gjesteinnlegg av Marte Søimer Bjørkedal, AUF i Østfold

Da jeg ble medlem i AUF var det for å være med å gjøre Norge til et enda bedre land å vokse opp i ved å fronte AUFs politikk, møte nye mennesker og kjempe fram nye saker. I løpet av dette året har mange nye saker kommet opp og vært diskutert i AUF. Som ”Nei til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja”, og ikke minst det norske folks rungende nei til ”Monstermastene” i Hardanger.


En annen sak som har vært viktig for AUF å kjempe fram gjennom mange tiår er likelønnsarbeid der menn og kvinner får lik lønn for likt arbeid. Dette er en sak som fort kan bli glemt fordi vi tror
at det ikke eksisterer lønnsforskjeller mellom kjønnene i dag, men statistikken viser oss at det fremdeles er til dels store forskjeller i enkelte yrker.


De fleste mennesker i Norge er opptatt av likelønn mellom kjønnene og tar den kanskje også som en selvfølge, men jeg tror at det er lett å glemme at det faktisk ikke alltid er tilfelle, og at vi i
AUF fortsatt må arbeide for likelønn mellom kjønnene. En del kvinner tjener fortsatt mindre enn menn selv om de har samme utdannelse, type jobb eller år i praksis. Er dette rettferdig? Og hvorfor er det sånn?

Det er ikke så mange tiår siden kvinnene sto for alt arbeidet i hjemmet, utdanningsnivået for kvinner var lavt, og de var i stor grad avhengig av mannen. Dette har forandret seg radikalt. De fleste kvinner i dag har utdannelse, og er i liten grad avhengig å bli forsørget av mannen. Allikevel er det fortsatt slik at en kvinne kan tjene mindre enn en mann bare fordi hun er kvinne! Mener arbeidsgiverne da at kvinner er mindre verdt og ikke fortjener den samme lønnen som menn, fordi de er av et annet kjønn?

Er det noe jeg ikke vil finne meg i, så er det nettopp dette. Etter jeg har fullført videregående skole, høyskole og universitet forventer jeg å tjene akkurat det samme som hvilken som helst mann. Våre oldemødre og bestemødre startet denne kampen, de førte den videre til våre mødre, som igjen førte den til oss.

Som AUF’er mener jeg det er min plikt å føre denne kampen videre på vegne av mine ”formødre” og alle unge jenter i Norge i dag. Denne kampen skal vi vinne!



Følg Bloggstafetten om likestilling!

Les Nicoline Berge Schie: Til kamp for våre søstre verden over
Les Emilie Bersaas: Jenter = prestisjeprodukt?
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

torsdag 23. september 2010

Til kamp for våre søstre verden over

Gjesteinnlegg av Nicoline Bjerge Schie, leder i Drammen AUF

Jeg føler meg heldig. Jeg bor i et av verdens rikeste land. Jeg kan velge hvem jeg vil gifte meg med. Jeg kan ta utdanning, og jeg kan bestemme over min egen kropp. Dette er rettigheter jeg hele mitt liv har tatt for gitt. Men som ung kvinne og stolt AUF-medlem stopper ikke ønsket om like rettigheter for kvinner og menn ved norges grenser. Det som gjør meg ufattelig trist er viten om at majoriteten av mine medsøstre verden over ikke har det like bra som meg.

I mange land er vold mot kvinner er vanlig. Sjokkerende tall viser at ni av ti afghanske kvinner i Afghanistan er blitt utsatt for vold av et familiemedlem. I enkelte land blir kvinner henrettet for påstått utroskap, noe som ikke en gang er ulovlig i Norge. I flere land er kjønnslemlestelse av jenter vanlig, og det anslås at i Somalia er 98 prosent av kvinner omskjært. Spørsmålet er hvorfor noen vil utsette sine barn for dette?

I mange kulturer stilles det krav til en kvinnes “renhet” når hun gifter seg. Kravene er imidlertid ikke de samme for menn. Noen ser det også som en fordel at en kvinne er lemslestet og ikke har noe glede av seksuell aktivitet. Da sikrer man i alle fall at hun ikke er utro! Men noe av det mest sjokkerende er likevel at slike ting ikke bare skjer langt borte i fremmede land. Det er faktisk slik at norske jenter med bakgrunn fra enkelte andre land utsettes for slike type overgrep. Hvert år behandles flere hundre jenter for skader som følge av omskjæring. Noen av dem har bodd i Norge hele sitt liv.

I motsetning til mange andre land vi har vi kommet langt Norge, men ikke langt nok. I Oslo har politiet etter mange voldtektssaker advart kvinner mot å bevege seg alene enkelte steder, spesielt etter mørkets frembrudd. Hva sier dette oss? Det sier oss at holdningen er at ansvaret legges over på kvinnens skuldre. Går du alene ute kan du bli voldtatt. I enkelte voldtektssaker har til og med gjerningsmannen og forsvarer(!) argumentert med at den fornærmede kvinnen hadde kledd seg så utforende! Dette er uakseptablet.

Dette sier noe om hvor galt det står til med likestillingen i enkelte deler av verden. At kvinner mange steder sees på som menns eiendom er intet mindre enn forkastelig. Dette er nok et bevis på at det ikke nytter å sitte stille. Jeg har en drøm om en verden hvor kjønn ikke legger begrensninger. En verden hvor kvinner og menn er likeverdige, med like rettigheter. Vi trenger rett og slett kvinnerevolusjon - og AUF og Arbeiderpartiet er nødt til å gå i spissen.

Følg Bloggstafetten om likestilling:
Les Emilie Bersaas: Jenter = prestisjeprodukt?
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

onsdag 22. september 2010

Frihet og rettferdighet for Palestina!


Vårt mål er å redde verden, er det for stort eller vanskelig, kan vi like gjerne legge oss ned å dø. Ordene sto på trykk i Praksis for mange år siden, men det er fremdeles en god beskrivelse for våre ambisjoner og drømmer.I går var FNs offisielle fredsdag, og bakgrunnen for denne dagen viser at en person faktisk kan gjøre en stor forskjell. i 1998 var den britiske filmskaperen Jeremy Gilley lei av å dokumentere vold og krig, og bestemte seg for å kjempe for en dag i året hvor hele verden skulle legge ned våpnene. 
Til tross for at han ikke hadde utdanning eller politisk erfaring, nådde han sitt mål. 7. september 2001 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 36/67 og FNs internasjonale fredsdag ble etablert. Siden den gang har dagen blitt brukt til å drive humanitært arbeid i konfliktsoner. I 2006 ble 30 tonn mat levert til Sør-Sudan og i 2008 ble 1,4 millioner barn vaksinert mot polio i Afghanistan. En manns initiativ og iherdige arbeid har gitt resultater. AUF har større potensiale, vi er mange og vi er sterke. Derfor skal vår ambisjon være å redde verden. 


Etter over 60 år med okkupasjon og krig fortjener virkelig palestinerne sin frihet og rettferdighet. I USA møtes nå representanter for Israel og palestinerne. Målet er en fredsavtale og etableringen av en fri palestinske stat. Israels brutale okkupasjon er det største hinderet for fred, og den systematiske ødeleggelsen av alt som bidrar til statsbygging gjør at det haster med å finne en løsning. 


Tiden for en tostatsløsning er i ferd med å renne ut. Isolasjonen av Gaza gjør kontakt med Vestbredden nærmest umulig. Israel tjener på splittelsen mellom Hamas og Fatah fordi det splitter det palestinske folk, men også fordi det gjør det umulig for en statsadministrasjon å kontrollere hele landet. Den etniske fordrivelsen av palestinere fra Jerusalem må ta slutt, det vil ikke bli fred før man finner en endelig løsning for Jerusalem som palestinerne også kan godta.

Den største utfordringen i forhandlingene er spørsmålet om bosetningene. Palestinerne krever at den midlertidig byggestansen må fortsette, men Israel nekter. Det sier mye om Israels arroganse, når de krever å få fortsette med noe som strider mot Folkeretten i en fredsforhandling! Over en halv million bosettere har sammen med muren ført til at Vestbredden er ghettofisert. Og en stat kan ikke fungere slik Vestbredden og Gaza ser ut i dag. Derfor må muren rives og bosetningene trekkes tilbake!

I går møttes Giverlandsgruppen for palestinerne og ga sin støtte til opprettelsen av en palestinsk stat innen 2011. Det er grunn til å være forsikte optimister, men palestinerne trenger oss mer enn noensinne. Og det internasjonale samfunnet må stå på palestinernes side og støtte deres rettmessige krav. Israel er okkupanten og har derfor det største ansvaret for å skape en fredlig løsning. Det haster med å finne en løsning, og det er på tide at det internasjonale samfunnet stiller makt bak kravene til Israel!

tirsdag 21. september 2010

Kamp mot all rasisme!

I helga har jeg vært i Sverige for å drive valgkamp sammen med nærmere 40 AUFere for en ny regjering. Det er i Sverige som i Norge, det er ungdomsorganisasjonen som sørger for liv i valgkampen. Sammen med SSU farget vi Göteborg rødt – og vi sto på natt og dag, til siste minutt, for å få en ny regjering og nye prioriteringer: jobb til alle og velferd foran skattelette til de rikeste.Selv om skuffelsen var stor over regjeringstapet, var skuffelsen aller størst over at det rasistiske partiet Sverigedemokratene fikk 20 medlemmer valgt inn i det svenske parlamentet.

Sverigedemokratene ønsker å redusere innvandringen i Sverige med 90 prosent, flere av medlemmene benekter jødeutryddelse og en av de innvalgte parlamentarikerne mener at innvandrere har et kriminelt gen. Dette er det første fremmedfiendtlige partiet som har fått
tilgang til talerstolen i parlamentet, og det politiske Sverige har med dette mistet sin uskyld.

Det er skremmende at parti som skaffer stemmer på frykt og hat øker sin oppslutning, men dessverre er det ikke overraskende eller unikt. Over hele Europa ser vi hvordan fremmedfiendelige partier er i vekst. I Tyskland, Østerrike, Danmark og Italia har høyreekstreme partier opplevd stor fremgang, og flere av dem har kommet langt inn i maktas korridorer.

I Norge har vi ikke noe åpent rasistisk parti av betydning, men fremmedfrykten finnes i politikken også her. Jeg ser med bekymring på at Fremskrittspartiet bruker innvandringskortet hver eneste gang det går dårlig på meningsmålingene, og bidrar til at fremmedfrykt blir stadig mer stuerent. Det er på tide å møte den ytterliggående høyresida med sterkere virkemidler – vi kan ikke finne oss i mobbing og trakassering, og at hat og frykt blir et politisk virkemiddel.

For ti år siden ble Benjamin Hermansen drept av nynazistgruppa Boot Boys. To år før ble Arve Benheim Karlsen drept i Sogndal, fordi han var adoptert fra India. Drapene var en sjokkerende påminnelse om at det ekstreme høyre aldri kan bagatelliseres. Drapene førte til enorme reaksjoner. I Oslo ble det arrangert en demonstrasjon som skulle bli den største siden andre verdenskrig, og over hele landet ble det avholdt markeringer.

Det var utrolig viktig at folk reagerte med avsky den gang, men problemet er at kampen mot rasisme diskuteres først når det er for sent, etter en hendelse som får folk til å reagere. Kampen mot rasisme er noe som må jobbes med hver dag, hele tiden. Det er slitsomt å være antirasist, fordi vi blir aldri ferdige, og vi kan aldri tiltatte oss å miste fokus.

Selv om det nazistiske miljøet i Norge er lite, er det ekstremt farlige miljø, og det må møtes med større politisk motstand. Det kan aldri bli en oppgave for politiet alene å bekjempe nazistiske organisasjoner, det er politikerne som har hovedansvaret. Vår største trussel er ikke at organisasjonene finnes, det er likegyldigheten. Likegyldighet er nazismens og rasismens beste venn,  og derfor må AUF være rasismens verste fiende. Vi må fortsette å mobilisere ungdom til å ta aktive valg, for det finnes ingen passiv antirasist – bare passive rasister.

Å ta til orde mot rasisme kan også ha sin pris. I 2004, mens jeg var leder av AUF i Akershus, tapetserte medlemmer av Nasjonal Ungdom Jessheim sentrum med nynazistiske plakater. Ordføreren i kommunen reagerte med å gjøre ingenting. Som AUF-leder var det selvsagt at jeg måtte reagere på dette, og jeg gikk i alle lokalavisene og krevde handling mot rasisme. Prisen å betale ble at jeg ble fulgt etter hjem, slått og truet av nynazister, og én dag sto de på døra mi hjemme. Politiet sa at det verste jeg kunne gjøre var å la nazistene få viljen sin, og at jeg skulle trues til stillhet. Jeg ble utstyrt med caps, solbriller og hettegenser så jeg ikke skulle kjennes igjen på gata, og bodde et par netter utenfor hjemmet. Hendelsen var skremmende, men et bevis på at vår kamp var rett. Fordi AUF turte å si fra, anså nazistene oss som en trussel.



Kampen mot ytterste høyre kommer dessverre til å bli viktig i tida som kommer, både i Norge,
Sverige og resten av Europa. Men enda viktigere er kampen mot hverdagsrasisme. Den rasismen
folk utsettes for hver eneste dag, som gjør at folk ikke får seg jobb, bolig eller blir mobbet og
møtt med skjellsord. Det går en rød tråd gjennom enhver form for rasisme, og det går ikke an å ta
avstand fra bare deler av den. Derfor er kampen mot hverdagsrasisme også et viktig bidrag mot
nazisme.
Kampen fortsetter – rasismen skal knuses!

Her er to oppslag fra da jeg var leder av AUF i Akershus og jobbet for å sette arbeidet mot rasisme og nazisme på den politiske dagsorden:
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article885470.ece
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article1197597.ece

torsdag 16. september 2010

Lokallaga sin rolle - mer enn bare festtaler


Jeg har lyst til å takke valgkomiteens flertall for tilliten. Og takk til alle dere som har oppmuntret meg til å stille. Nå er det opp til landsmøtet å bestemme, men jeg er klar for å gjøre en jobb for organisasjonen vi alle er så glade i. En delt innstilling fra valgkomiteen skaper mye følelser og debatt. Jeg har alikevel stor tro på at vi sammen greier å holde konfliktnivået nede, det har vi alle et ansvar for.

Min oppfordring er å bruke engasjementet og tida frem mot landsmøtet til å diskutere politikk og hvordan vi skal styrke AUF. Mine politiske bidrag vil jeg blogge mye om fremover. Men forutsetningen for å skape en god politikk og å få gjennomslag er en sterk organisasjon!
Det blir ofte sagt at lokallaga er ryggraden i AUF. Men lokallag må ikke bare bli et festord vi drar frem i de rette anledningene, vi trenger derfor å ha konkrete tiltak og verktøy. AUFs bussturne i fjor var en suksess, både fordi lokallaga fikk besøk av AUF sentralt som noen ganger kan virke litt fjernt, men også fordi AUF sentralt fikk komme ut i landet.

De siste årene har jeg vært heldig og fått reist mye rundt i vårt langstrakte land. Og hver gang har jeg blitt imponert over alle ressurspersonene som bidrar til å skaffe flere medlemmer og mer gjennomslag for AUF. Og det er lokallagsfolk der ute som veit hvor skoen trykker og som ofte har de beste løsningene. Jeg ønsker meg derfor et eget lokallagslederutvalg i AUF, hvor flinke folk kan bidra til å spre gode ideer, kunnskap om organisasjonsbygging og entusiasme til enda flere lokallag. Samtidig skal sentralstyret og kontoret være en ressurs for lokallagene våre. Men jeg mener vi må systematisere det arbeidet. Vi bør derfor ha egne infomailer til lokallagene med faktaark, aksjonsideer og tips til gode saker man kan følge opp lokalt.

Det å være lokallagsleder er noe av det morsomste jeg har gjort i AUF. Men det er ingen hemmelighet at jobben kan være ensom og arbeidskrevende. Derfor er lokallagsskoleringen på Utøya viktig, men vi må bli flinkere til å ha kontakt året rundt, og jeg ønsker meg et sentralstyre som er enda mer ute i organisasjonen og som oftere løfter på røret og slår av en prat.

Sentralstyret i AUF må også jobbe på en måte som gjør det lett for lokallagene å komme med innspill. I programprosesser foran landsmøtet legger vi opp til høring i hele organisasjonen. Jeg mener vi må videreutvikle denne tradisjonen, og at vi oftere må invitere hele organisasjonen med på rådslag om viktige politiske saker.
Lokallagslederne er hverdagsheltene i AUF. Derfor må vi hele tiden ha som ambisjon å tenke nytt og gjøre ting bedre. Håper at dere også har innspill til hvordan vi kan skape enda mer engasjement og action i AUFs lokallag!

lørdag 11. september 2010

Jenter = prestisjeprodukt ?



Der hvor barn ikke har det bra, har jenter det ofte verst. I Afrika blir jenter sett på som et prestisjeprodukt og belønning for menn. Kvinnelig omskjæring skjer på grunn av tradisjon og ikke på grunn av religion, og er svært utbredt i Afrika. Tall fra UNICEF viser til en geografisk utbredelse av ”tradisjonen” på grunn av krig og konflikt som har ført mennesker på flukt.

Kvinnelig omskjæring er en fellesbetegnelse på ulike typer og grader av inngrep hvor ytre kjønnsdeler fjernes helt eller delvis eller påføres annen varig skade, og som foretas av andre årsaker enn medisinsk nødvendig behandling. Kvinnelig omskjæring kan være svært skadelig for kvinnens kropp, og hun kan få store problemer med å ha et normalt seksuelt liv i ettertid.

Verden over lider jenter og kvinner med omskjæring. Deres rett over sin egen kropp har aldri eksistert. Tenk dere, de bestemmer ikke over sin egen kropp. Menn, mødre, bestemødre og onkler har på grunn av kultur og tradisjon tatt valget sammen for disse unge jentene. Hvorfor skjer dette? Hvordan kan denne type menneskekrenkning og brudd på enkelt menneskets rettigheter over sin egen kropp fortsatt skje i 2010? Vanskelig å svare på ettersom vi lever i Norge, hvor det er forbudt med slik kriminalitet. Spørsmålet er ikke vanskelig å svare på dersom man stiller det i land som Etiopia og Somalia. Ferske undersøkelser viser til høye tall hvor jenter fra minoritetsfamilier drar på ferie til hjemlandet og kommer tilbake til Norge omskjært. Dette er kriminalitet og brudd på verdenserklæringen på et ekstremt nivå. Jenter er ikke et prestisjeprodukt, de er ikke en belønning, men mennesker. Det er på høy tid vi gir et klunkende klart nei til kvinnelig omskjæring og kjønnslemlestelse. 





Følg Bloggstafetten om likestilling:
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg:
Kvinner kan!
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg:
Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg:
Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!



onsdag 8. september 2010

Kvinner, ikke kjemp alene!

gjesteinnlegg av Andrea Røyrøy Beinset, nestleder AUF i Aust-Agder


Norge har vi kommet langt på vei når det kommer til likestilling, i andre land er de ikke like heldige. For å oppnå likestilling må man jobbe strukturert og målrettet, og ikke minst ha kvinner som kjemper. Disse kvinnene kjemper mot normer og forventninger, mot mennenes harselering, og ikke minst mot andre kvinners baksnakk. 

Kvinnene som kjemper blir møtt med mange spørsmål. Hvem skal passe på barna om mor ikke er hjemmeværende? Skal ikke mor lage maten? Skal hun ikke vaske? Dette er holdninger vi i AUF og våre søsterpartier må kjempe imot! De fleste familier består av både en mor og en far. Her må ansvaret om barnepass, matlaging og vasking bli delt likt. Det er ingen grunn til at kvinnene må ta alt ansvaret i hjemmet! Når dette er sagt må også kvinnene delta aktivt i arbeidslivet, slik at familiene opprettholder en god nok økonomi. 

I mange land er det vanskelig for kvinner å få den utdanningen de trenger for å få arbeid. Kvinner må få de samme mulighetene som menn, og finne sine egne begrensninger når det kommer til valg av utdanning og arbeidsplass. I Russland finnes det 456 yrker innenfor 38 bransjer kvinner blir utestengt fra. Dette er lovmessig bestemt, grunnet i at kvinner ikke kan ha arbeid med stor fysisk belastning, fordi de skal føde barn. Dette kan vi ikke godta! Det er ikke rettferdig at kvinnene ikke kan ta helt frie valg! Her må det komme tilrettelegginger som minsker risikoen for helseproblemer, for begge kjønn.

Så hva kan vi gjøre? Vi må være gode rollemodeller! Det er ikke bra nok at 16 fylkesledere i AUF er menn, mens bare 3 er kvinner. Vi må slå ned på hersketeknikker og baksnakk, både i politikken og på skolebenken. Vi må åpne øynene våre, og se alt det er lettere for oss å ikke se. Vi må diskutere emnet, og finne nye løsninger som hjelper kvinner i hele verden. Menn må ikke stå på sidelinjen, men bli med å kjempe for kvinners rettigheter. For med mer likestilling, kommer også flere forandringer i kjønnsmønsteret. Det er derfor viktig at kvinnene ikke tar kampen alene – de må også ha hjelp av mennene!



Følg Bloggstafetten om likestilling:
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!

Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger

tirsdag 7. september 2010

Et Oslo uten Carl I. Hagen - er et Oslo i harmoni

I går sto Carl I. Hagen skulder ved skulder med den mye omtalte Christian Tybring-Gjedde og lanserte sitt kandidatur til å bli hele Oslo sin nye ordfører. De to har mer enn en klein sideskill til felles: begge er nemlig uttalte motstandere av et flerkulturelt samfunn. Begrunnelsen til Carl I. Hagen er at han savner seg selv i politikken. Etter et raskt dykk i arkivet må jeg ærlig innrømme at jeg ikke savner han i det hele tatt. Og det tror jeg heller ikke at befolkningen i Oslo gjør.

Carl i Hagen har nemlig uttalt at ”et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni”. Det er på sin plass å minne Carl Ivar på at 26 % av Oslos befolkning har minoritetsbakgrunn. FrPs ordførerkandidat mener altså at en fjerdedel av Oslofolket bidrar til å gjøre hovedstaden til et verre sted å bo. En tragisk holdning fra en mann som håper på å bli hele byens borgermester.

Carl I. Hagen er kritisk til minoriteter generelt, og muslimer spesielt. Det skal du ha, Carl Ivar, du er i alle fall ærlig. I din tale til Levende Ord sommeren 2004 sa du nemlig:
”Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barn komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Mohammed har sagt det samme. I tilfelle han måtte ha sagt det samme, måtte det være: La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de i min kamp for å islamisere verden. De har på lik linje med Hitler, klarlagt for lenge siden at den langsiktige planen er å islamisere verden. De er på god vei, de er kommet langt inn i Afrika og er på god vei i Europa. Og da må vi ta til motmæle.”

Jeg er helt sikker på at jeg har AUF i Oslo, og resten av landets AUFere  i ryggen når jeg lover deg at vi skal ta til motmæle! Vi skal ta til motmæle mot deg, dine grumsete holdninger og ditt kandidatur som ”hele” Oslos ordfører.

Carl Ivar; det er mulig at Oslo ikke er et samfunn i harmoni i dag, men det er ikke på grunn av innbyggerne med minoritetsbakgrunn, det er i så fall på grunn av mennesker som deg og dine meningsfeller. Derfor skal vi vinne tilbake hovedstaden neste år. Fordi i det fargerrike Oslo er det plass til alle, bortsett fra Carl I. Hagens brunstripete holdninger!

søndag 5. september 2010

Kvinner kan!

Gjesteinnlegg av Helene Kaltenborn, nestleder, AUF i Nordland
Da de samlet seg på Eidsvoll i 1814 var det bare menn til stede, og det var utelukkende velstående menn som hadde stemmerett. Slik var det i årevis framover, men gradvis kjempet vi oss fram til en milepæl: Den kvinnelige stemmeretten, som i år hadde 100-årsjubileum.

Heldigvis har vi kommet langt siden den gang. Vi har flere kvinner i styrer og lederposisjoner, og Norge er et foregangsland når det gjelder kvinners deltakelse i arbeidslivet. Dessverre er vi langt fra reell likestilling i samfunnet: Det må fortsatt kvotering til for å få jevne styrer, og det er fort gjort å få inntrykk av at mange mener kvinner fortsatt hører hjemme på kjøkkenet – det er flere kvinner enn menn som tar seg av husarbeidet i hjemmet, flere kvinner som er hjemme med barna og det er flere menn i lederposisjoner enn det er kvinner. Er det sånn det skal være? Nei, det er det ikke.

Vi er ikke dårligere enn gutta bare fordi de er større og sterkere enn oss. Vi kvinner kan – og vi må tørre! Gjør det virkelig noe om pappa er hjemme og passer ungene i stedet for mamma? Gjør det noe om mamma tjener mer enn pappa? Er det galt at pappa bestandig er den som lager middagen? Svaret på det er enkelt: Nei. For å få til et ideelt samfunn må der gjøres offer – og denne gangen er det guttas tur. Vi damer må tørre å bruke albuene våre for det de er verdt, og gutta må tørre å lage plass til oss. Verden hadde tross alt ikke vært den samme uten oss.


Følg Bloggstafetten om likestilling:

Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

torsdag 2. september 2010

Jakten på vår tids Nora!

Gjesteinnlegg av Astrid W. Eide Hoem, studieleder AUF i Møre og Romsdal og sekretær Kristiansund AUF

Nylig så jeg et av Henrik Ibsens mest grensesprengende teaterstykker. Nora i et dukkehjem var en pionér for feminismen og problemstillingene fra stykket er fortsatt dagsaktuelle, og så inspirerende at i Kina kaller de faktisk feminisme for Noraisme. Vi kan være stolte av at en av verdens mest kjente feminister ble skapt i hodet til en Norsk forfatter.Det er lett igjen og tenkte at det er typisk norsk og være god men i det øyeblikket man tror at man har oppnådd likestilling i samfunnet så er man på farlige veier! Samfunnet endrer seg og ujevnheter mellom kjønnene endrer seg kanskje i samme takt?


I dag kan man få intrykk av at likestillingsdebatten dreier seg om hvor lenge pappa skal være hjemme etter barnefødsler, men det er så mye vanskeligere enn som så. Over 80% av topplederne i norsk næringsliv er menn, dette til tross for at kvinner nå går forbi gutter i lengre og høyere utdannelse. Det viser at det så absolutt er ingen grunn til å hvile på laurbærene etter at generasjoner med feminister har tråkket vei for oss. Jeg tror mye av forskjellsbehandlingen mellom kjønn i dag kan opptre vag, udefinerbar og vanskelig å sette finger på. Små ting satt i sammenheng. Kanskje foregår det på lekeplassen, i vennegjengen, ved lunsjbordet, ja til og med rundt familiemiddagen. Nå snakker jeg om subtile hint, effektive hersketeknikker og ingrodde holdninger som kommer til utrykk. Men det er på dette planet mye av likestillingskampen foregår i et land som er så utviklet som Norge. Småplukk sier kanskje noen og peker på at den virkelige likestillings utfordringen holder til i land hvor kvinneundertrykkelsen er stor og i værste fall politisk, religiøst og allment akseptert.

I disse landene er fortsatt godt over 500 millioner kvinner analfabet, i disse landene er det altfor liten tilgang på prevensjonsmiddler, 4 land tillater ikke abort under noen omstendigheter og hele 50 land tillater kun abort om det står om morens liv! Så lenge jenter nektes mulighet til utdanning, nektes de også muligheten til å ta frie valg. Jeg tror at satsing på utdannelse og helse til kvinner i u-land vil føre med seg ringvirkninger som vil være enormt positive for samfunnsbyggingen i utviklingsland.

Ingen vet hvor Nora dro da hun forlot sin mann men hun etterlot inspirasjon til opprør, inspirasjon til å si at nok er nok. Kanskje trenger vi å finne vår tids Nora som kan være 100 år forut for sin tid?

Følg Bloggstafetten om likestilling:
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger