Om to dager skal AUF velge Martin Henriksen sin etterfølger. Det er store sko å fylle. Mye går bra i AUF, men vi må alltid strekke oss lenger. Jeg håper landsmøtedelegatene bruker de neste dagene på å diskutere politikk og hvordan AUF kan bli enda bedre. For organisasjonsbygging og politikkutvikling er ikke en enmannsjobb, men et lagspill. Noe av det beste med AUF, er at AUF er summen av oss alle. Og jeg mener en god leder er den som skaper et godt lag.
Jeg har brukt bloggen min til å skrive om politikkområder som er viktige for meg. Små og store saker som vi i AUF setter oss inn i, som vi diskuterer og omformer til konkrete krav for å skape en mer rettferdig verden. Men flere har også spurt meg om hva jeg mener bør være AUFs viktigste organisatoriske satsningsområder i den kommende landsmøteperioden. Jeg har mange tanker for hvordan AUF kan bli en enda bedre organisasjon, blant annet for økt politisk takhøyde, fokus på likestilling og inkludering og for styrking av lokallagene.
Et AUF med større politisk takhøyde
Vi trenger et AUF med større politisk takhøyde og mer debatt. Politiske uenigheter gjør oss tryggere på at vedtakene vi fatter er riktige, argumentasjonen blir bedre og vi er bedre rustet til å forsvare standpunktene våre når vi møter motstanderne til debatt. Det skal aldri være tvil om hva AUF mener om en sak, men vi må tørre å utfordre hverandre på gitte sannheter. Jeg ønsker meg et sentralstyre som snakker mer med folk og er mer ute i organisasjonen. Fylkeslaga skal kunne påvirke beslutninger i sentralstyret, ikke bare orienteres om beslutningene som er fattet. Derfor må sentralstyret i AUF invitere organisasjonen til rådslag når viktige beslutninger skal tas.
Et mer likestilt AUF
For noen uker siden starta jeg en jentestafett på bloggen min. Det handlet om at vi gutta må bli flinkere til å gi jenter plass, og at vi må bygge jenter som tar mer plass. Jentestafetten har vist at AUF har mange tøffe, flinke og uredde jenter med sterke meninger og at mange viktige likestillingskamper fortsatt står foran oss. Derfor har jeg lyst til å invitere landsstyret i november til å starte en kampanje for likestilling internt i AUF. Jeg mener at AUF må bruke det neste halve året på å jobbe systematisk for likestilling. Vi må fokus på likestilling når vi verver, aktiviserer nye medlemmer, skolerer og ved valg på årsmøtene i fylkes- og lokallag over nyttår.
Likestilling handler mye om å ha et konstant fokus i alt vi gjør. Hver eneste gang vi mister fokus, tar vi et skritt tilbake. Derfor vil jeg at AUF i mars skal invitere til en nasjonal likestillingskonferanse, for å oppsummere, gjøre opp status og stake ut kursen fremover mot et mer likestilt AUF.
Norges mest inkluderende organisasjon
For fire år siden ledet jeg et utvalg i AUF som skulle jobbe for en mer inkluderende organisasjon. Landsmøtet i 2006 satte som mål at AUF skulle bli Norges mest inkluderende ungdomsorganisasjon. Det har gitt resultater. For situasjonen har blitt mye bedre de siste fire årene.
Mange fylkeslag har gjort en jobb for å få flere med minoritetsbakgrunn opp og frem, og det har gitt resultater. Mani og Kamzy leder to av AUFs største fylkeslag, Prableen er spaltist i Si ;D i Aftenposten, Masud er innstilt som ordførerkandidat i Drammen og Khalid, Abdullah, Hawjin, Samad er blant mange folkevalgte. For fire år siden hadde AUF aldri hatt en fylkessekretær med minoritetsbakgrunn, i dag har vi hatt mange.
AUF er i dag en mer mangfoldig organisasjon, det har gjort AUF til en bedre organisasjon. Fremdeles er vi ikke gode nok, vi må alltid strekke oss lenger. For AUF skal gjenspeile ungdommene i Norge, derfor trengs det et bevisst fokus, aktiv rekruttering, gode rollemodeller og flere konkrete tiltak.
Lokallag - mer enn bare festtaler
Vi sier ofte at lokallaga er ryggraden i AUF, det er helt sant. Lokallaga er det viktigste i AUF og det er de som holder organisasjonen oppe. Men lokallaga kan ikke bare være noe vi snakker om i festtaler, vi må ha konkrete tiltak for å gjøre jobben som lokallagsleder lettere og artigere.
For det er på mange måter vanskeligere å være lokallagsleder enn å være leder i AUF. Lederen i AUF har et stort privilegium, nemlig å få lov å reise rundt å snakke for engasjert ungdom på AUF-møter. En lokallagsleders viktigste oppgave er å rekruttere engasjert ungdom. Det gjør det vanskligere å være lokallagsleder, men det gjør det også enormt mye viktigere å være nettopp lokallagsleder.
Det å være lokallagsleder kan være en ensom oppgave. Jeg har lyst til å komme til alle lokallagene som inviterer meg. Men like viktig er det å sørge for å gi lokallagene de verktøyene de trenger hver eneste dag. Det har jeg blogga om tidligere, så les gjerne mer om mine tanker om lokallaga.
Sjekk også gjerne ut mine videoer om rent vann til alle og hvem jeg mener AUF burde bruke stemmen sin for.
tirsdag 12. oktober 2010
fredag 8. oktober 2010
Modig valg av Nobelkomiteen, nå må Norge være like modige!
I dag er verdens oppmerksomhet rettet mot Norge. Nobelkomiteen utpeker den de mener mest fortjener anerkjennelse og støtte for sitt fredsarbeid. Fred kan aldri oppnås uten grunnleggende menneskerettigheter og demokrati, og dette er en modig utdeling.
For første gang siden 1989 gis fredsprisen til en som har jobbet for demokrati i Kina. Det er god grunn til å rose Nobelkomiteen for utdelinga til Liu Xiaobo. Kina har advart Nobelkomiteen og når Kina reagerer så kraftig som de gjør i dag, så er det et bevis på at prisutdelingen var riktig.
Liu Xiaobo betaler en høy pris for sitt engasjement. I 2009 ble han dømt til 11 år i fengsel etter å ha vært en av mennene bak demokratioppropet Charter 08. Og Liu er en av de sentrale i demokratibevegelsen som endte med studentopprører på Den Himmelske Fredsplass i 1989. det som skjedde der er en illustrasjon på hva kampen for ytringsfrihet og demokrati kan bety. Ikke-voldelige aktivister ble møtt av soldater og stridsvogner, og flere hundre mennesker måtte bøte med livet.
Over hele verden sitter tusenvis av mennesker i fengsel som politiske fanger. De er mennesker som ofrer sin egen frihet for vår felles frihet. Dette er en pris for alle politiske fanger og en påminnelse om at vi alltid må gjøre mer. For ingen er fri før alle er fri.
For første gang siden 1989 gis fredsprisen til en som har jobbet for demokrati i Kina. Det er god grunn til å rose Nobelkomiteen for utdelinga til Liu Xiaobo. Kina har advart Nobelkomiteen og når Kina reagerer så kraftig som de gjør i dag, så er det et bevis på at prisutdelingen var riktig.
Liu Xiaobo betaler en høy pris for sitt engasjement. I 2009 ble han dømt til 11 år i fengsel etter å ha vært en av mennene bak demokratioppropet Charter 08. Og Liu er en av de sentrale i demokratibevegelsen som endte med studentopprører på Den Himmelske Fredsplass i 1989. det som skjedde der er en illustrasjon på hva kampen for ytringsfrihet og demokrati kan bety. Ikke-voldelige aktivister ble møtt av soldater og stridsvogner, og flere hundre mennesker måtte bøte med livet.
Norge er et av få land som har en menneskerettighetsdiaolog med Kina. Det er bra at Norge har dialog med verdens mest folkerike land. Men dessverre har press fra det internasjonale samfunnet ikke ført til store endringer, tvert imot mener mange menneskerettighetsorganisasjoner at utviklingen i Kina går i negativ retning. Etter 13 år med menneskerettighetsdialog er det på tide at Norge legger større press på Kina. Jeg håper fredsprisen kan bidra til dette. Fredsprisen er en viktig anerkjennelse av Liu Xiaobo og alle andre som kjemper for demokrati i Kina.
Jeg mener at Norge må gjøre mer for demokratibevegelsen i Kina, og håper at dagens fredsprisutdeling kan være et startskudd for det. Norge er nå inne i en prosess og forhandler om en frihandelsavtale med Kina. AUF må kreve at Trond Giske stiller strengere krav om en positiv utvikling når det gjelder menneskerettigheter. Våre handelsinteresser kan aldri gå foran hensynet til grunnleggende menneskerettigheter.
torsdag 7. oktober 2010
En mer offensiv klimapolitikk!
Vår generasjons største utfordring er klimakampen. Skal vi lykkes er vi avhengig av modige politikere som tørr å vise vei og som viser vilje til handling. Derfor var det viktig at vi vant valget i fjor, for en regjering dominert av Høyre og FrP ville neppe hatt klima som sin felles store kampsak. Partier som mener at økonomi skal gå foran økologi vil aldri løse de miljøutfordringene vi står overfor.
Nicholas Stern som er mannen bak den anerkjent Sternrapporten har sagt at klimaendringene er den største og mest vidttrekkende markedssvikten som noensinne er sett. Og når markedet er problemet, kan markedet heller ikke være løsningen. Derfor trenger vi rødgrønne politikere med mot i brøstet og vett i pannen!
Det er mange gode tiltak i statsbudsjettet: regjeringen følger opp satsningen mot avskoging av regnskoegn ute i verden og bevilger mer penger til klimatiltak internasjonalt. Det er også bra at regjeringen ikke øker avgiften på biodiesel, at belønningsordningen for kollektivtrafik i de store byene økes og at den satser på klimakutt i transportsektoren. Men jeg mener vi må gjøre mer og den rødgrønne regjeringa kunne satt et tydligere miljøstempel på statsbudsjettet.
Penger til åpning av Jan Mayen
Regjeringen setter av 10 millioner til å åpne havområdene utenfor Jan Mayen for olje- og gassvirksomhet. AUF ønsker at all utvinning av olje og gass på norsk sokkel skal være avviklet innen 2050. Dette skal gjennomføres ved at det ikke gis nye utvinningstillatelser, og at man gradvis faser ut eksisterende felt. Åpning av nye havområder er med andre ord ikke løsninga på klimautfordringene!
Regjeringen setter av 10 millioner til å åpne havområdene utenfor Jan Mayen for olje- og gassvirksomhet. AUF ønsker at all utvinning av olje og gass på norsk sokkel skal være avviklet innen 2050. Dette skal gjennomføres ved at det ikke gis nye utvinningstillatelser, og at man gradvis faser ut eksisterende felt. Åpning av nye havområder er med andre ord ikke løsninga på klimautfordringene!
Kutter i CO2-håndtering
Et av de verste kuttforslagene i statsbudsjettet er ønsket om å redusere bevilgningene til CO2-håndtering med 800 millioner. Det går blant annet utover rensing av et av landets største punktutslipp, nemlig gasskraftverket på Kårstø. Resultatet er at nok et miljøløfte ser ut til å bli brutt. AUF har hele veien krevd rensing av Kårstø fra dag en. Nå er vi på overtid og vi i AUF gir oss ikke før det er på plass!
Svak satsning på havvindmøller
Regjeringen vasler en liten økning til pilot- og demonstrasjonsprosjekt av havvind på 30 millioner. AUF vil at Norge skal bli en ledende nasjon på havvindmøller, 30 millioner blir derfor en alt for svak satsning. Skal vi nå vårt mål om å være ledende på dette området må pengeoverføringene mangedobles.
Slår beina under Klimaforliket
Regjeringen svikter også på et sentralt punkt i Klimaforliket fra Stortinget. Her ble det lovet at det skulle legges frem egne klimagassbudsjett for å synliggjøre hvordan statsbudsjettet påvirker klimagassutslippene. Tre år seinere har det ikke skjedd noen ting.
Klimakampen handler om solidaritet ovenfor de fattige i verden som blir hardest rammet og generasjonene som kommer etter oss. AUF må stå på for at Norge skal gjøre mer, vi har et moralsk ansvar for å vise vei. Vi har pengene og mulighetene, nå trenger vi bare viljen til å legge om til et fornybart samfunn allerede nå!
tirsdag 5. oktober 2010
Et rødgrønt budsjett!
I dag la finansminister Sigbjørn Johnsen fram statsbudsjettet. Dagen er litt som julaften og bursdag på en gang for alle oss som er opptatt av politikk – dagen hvor det legges fram hva Norge skal bruke pengene på det neste året. Når statsbudsjettet legges fram hver oktober skal ord og partiprogrammer omgjøres til kroner og handling.
Den store utfordringen for regjeringa er å redusere forskjeller mellom folk. For selv i rødgrønne Norge øker forskjellene. Kamp mot forskjells-Norge og mer rettferdig fordeling vil være regjeringas viktigste oppgave. Da trengs det sterkere virkemidler – regjeringa må i større grad vise vilje til å omfordele og prioritere, og gå vekk fra høyresidas skattenivå fra 2004.
Statsbudsjettet innholder mange viktige AUF-seire og jeg er glad vi har en regjering som prioriterer velferd framfor skattelette til de rikeste. Det betyr at vi neste år får:
- 1000 nye studentboliger
- 2200 nye studieplasser som gjør at flere kan ta høyere utdanning
- 425 millioner mer til bekjempelse av frafall
- 25 millioner to kamp mot ufrivillig deltid som er en av de viktigste likestillingssakene
- 2000 nye sykehjemsplasser som skal sørge for en tryggere og bedre alderdom for våre besteforeldre
- 2 uker mer pappaperm, det er bra for likestillinga og det er bra for unga
Neste år skal vi bruke 1,4 milliarder mer til jernbane. Veivedlikehold og rassikring er viktig for folk og næringsliv i distrikta. Men det er skuffende at regjeringa ikke prioriterer å øke studentrabatten på kollektivtrafikk. Det har vært et viktig krav fra AUF i mange år. En dobling av studentrabatten ville vært enkelt og billig å gjennomføre. Nå må vi mobilisere AUFere over hele landet – i 2012 skal vi ha en dobling av studentrabatten.
Med dette statsbudsjettet settes endelig barnevernet høyt på prioriteringslista, og det er på tide. Regjeringa vil øremerke 240 millioner kroner til flere stillinger i det kommunale barnevernet, og flere barn skal få hjelp i det statlige barnevernet.
I år som i fjor kommer også opposisjonen, med Siv Jensen i spissen, til å stå som et hylekor for alt de mener er galt i landet vårt. Avisene er fulle av overskrifter over alle som er skuffet, og det kan virke som det er fullstendig unntakstilstand i Norge. Vi bør minne oss selv på at vi bor i verdens beste land, og de er økninger på de aller fleste områder.
Hold sparekniven unna internasjonal solidaritet!
Det gjør det ekstra skuffende at der regjeringa velger å kutte er i bistandsbudsjettet. Bistandsbudsjettet går fra 1,09% BNI til 1,02 % BNI. Det kan se lite ute, men symbolikken i det er stor – verdens rikeste land velger å kutte til de fattigste. Det er riktig at få av kuttene tas ute i verden, men bistand til Afrika er kutta.
Vi godtar ikke Solheims unnskylding. Det finnes nok av gode bistandsprosjekter vi kunne brukt de pengene på, isteden gjør vi oss selv til den første regjeringa på svært mange år som reduserer bistandsbudsjettet. Bistand er ikke noe vi driver med for å få stemmer, det er noe vi gjør fordi det er riktig for å bidra til en mer rettferdig verden. Det er bare AUF som kan lage det nødvendige presset for å reversere bistandskuttet. AUFere i hele landet må gjøre det like vanskelig for de lokale stortingsrepresentantene og forsvare bistandskutt som det ville vært å forsvare kutt til en lokal samferdselssak.
Bistandsløftene bør stå over alle andre løfter. For det er ikke et løfte vi har gitt til oss selv, eller til egne velgere – det er et løfte vi har verdens aller fattigste!
Vår beskjed til Sigbjørn Johnsen er klar – AUF godtar ikke en krone i kutt i bistandsbudsjettet. Verdens rikeste land må øke, ikke senke støtte til de fattigste i verden.
Hold sparekniven unna internasjonal solidaritet!
Mer rødgrønt
Dette er et budsjett hvor AUF har fått mye gjennomslag, men det er også et budsjett som viser at AUF fortsatt trengs. Norge trenger mer solidaritet og vi trenger mer rettferdighet. Jeg skulle ønske meg et statsbudsjett med enda sterkere rødgrønn profil. Et statsbudsjett hvor vi sa at det var viktigere med et skikkelig løft for rusomsorgen enn å opprettholde skattenivået til ei høyreregjering.
Et statsbudsjett hvor vi gjorde slutt på forskjellsbehandlingen av norske barn og asylbarn. Det er på tide at alle enslige mindreårige asylsøkere blir overført til barnevernet.
Et rødgrønt budsjett hvor vi tok krafttak for flere og bedre lærlingplasser.
Og et budsjett som tar enda større ansvar for klima og miljø.
Hvilke verdier et parti og en regjering bygger på vises i budsjettene. Når FrP vil kutte i bistand og arbeidsledighetstrygd er det ikke bare tall på et papir. Det ville ha rammet mange hardt, og det vet FrP. Med et pennestrøk i finanskomiteen vil de ta fra millioner av fattige muligheten til et bedre liv. Det er de harde realitetene. Regjeringa har lagt fram et godt budsjett – neste år må AUF gjøre det enda bedre.
mandag 4. oktober 2010
Et AUF som bryr seg!
AUF er Norges største og sterkeste politiske ungdomsorganisasjon. Med 10 000 medlemmer i ryggen er vi en viktig og tydelig stemme både innad i Arbeiderpartiet og i samfunnet generelt. Hva vi mener og gjør kan og må spille en viktig rolle for hvilken politikk som føres i Norge. AUF er store og sterke nok til å engasjere oss i en bredde av saker. AUF skal bry seg i stort og smått. Ingen sak er for liten – ingen sak er for stor! Men i AUF bør vi diskutere hvem er det som trenger AUF aller mest, hvor vi skal legge ned tyngden vår. Jeg mener AUF bør være stemmen til dem som ingen andre snakker for, dem som trenger oss aller mest, både her hjemme i Norge og ute i verden.
Stemmen til ofrene i verdens ignorerte konflikter
AUF har en rask ryggmargsrefleks på å bry seg når det skjer store katastrofer i verden. AUFere hele Norge var blant de første som samla inn penger både til tsunami-ofrene og etter jordskjelvet på Haiti. Noe av det flotteste med AUF er nettopp vår raske evne til å reagere. Det skal vi fortsette å gjøre – men vi skal også snakke om de konfliktene i verden som ikke når fram i nyhetsbildet. I Kurdistan blir folk fengslet og drept for å snakke for sine rettigheter, i Vest-Sahara har en hel befolkning sittet 30 år i flyktningleire og venter på å vende hjem, i Nord-Uganda er titusener av barn traumatisert etter å hva vært brukt som barnesoldater, og Sierra Leone dør 1 av 7 kvinner når de skal føde. Disse konfliktene er ikke glemt av verden, de er ignorerte, og derfor skal AUF være stemmen til ofrene i verdens oversette konflikter.
Solidaritet og humanisme i asylpolitikken
Antall asylsøkere i Norge ser i år ut til å bli nesten halvert, og Norge er blant de landa i Europa som har redusert antall asylsøkere mest. Jeg er stolt av den rødgrønne regjeringen vår, men dessverre har de skuffet stort i asyl- og flyktningpolitikken, og AUF har all grunn til å protestere på urett som begås også av våre egne. AUF skal være krystallklare på at det ikke er noe mål i seg selv å redusere antall asylsøkere. Vi skal være en tydelig stemme for mer solidaritet og humanisme i norsk asylpolitikk, og som jobber for mer verdig liv for de som oppholder seg i Norge. Mange asylsøkere blir sittende åresvis på mottak, uten å ha noe og gjøre og uten å ane hvordan framtiden vil bli. Vi kan ikke godta at folks liv blir satt på vent – vi krever raskere behandling, og mer verdighet i hverdagen.
Til kamp for frihet til alle
AUF skal være stemmen til alle de ungdommene som ikke får lov til å gifte seg med hvem de vil. Det er altfor mange ungdommer som ikke får lov av familien eller omgivelsene til å være sammen med den de ønsker fordi de har feil bakgrunn, religion eller kjønn. AUF sto på i mange år for en lov som tillot at Ada kunne gifte seg med Eva, og den felles ekteskapsloven som ble vedtatt i 2008 var en stor seier for oss. Samfunnet har endra seg dramatisk de siste tiårene, og de aller fleste har fått mye større frihet, men det er en mager trøst for de som fortsatt føler press fra familie eller samfunn. Fremdeles er tvangsekteskap, fordommer og fordømmelse store problemer for mange, og noen må gå foran og ta kampen slik at disse problemene anerkjennes. Ugreie holdninger bekjempes best ved å sette søkelyset på dem og ta debatten, og det skal AUF gjøre. Vi skal fortsette å kjempe til alle har friheten til å leve det livet de ønsker seg, og til å elske hvem de vil.
Et AUF som er stemme for de barna som er mest usatt
AUF skal være stemmen til barn som blir mobbet på skolen eller på fritida. Mobbing skaper sår for resten av livet, og bidrar til å ødelegges folks selvbilde. Kampen mot mobbing er en kamp hver og en av oss må ta hver eneste dag, men først og fremst må den kjempes fram av politikerne. Barnevernsbarn er blant de mest utsatte i Norge, og i mange sammenhenger sviktet dobbelt. - først av sine omgivelser og så av storsamfunnet. Kampen for barna i barnevernet er både en kamp for at alle skal ha rett på en verdig barndom, men også en kamp for barnas framtid. Vi veit at barnevernsbarn er de som er mest utsatt både for å falle utenfor i skolen og for å havne utenfor arbeidslivet. Satsning på barnevernet er både satsning på barns liv og en viktig investering i framtida.
10.000 lytteposter
Spør du vennene dine i AUF hvorfor de valgte å engasjere seg i politikken, så vil mange svare at det var en enkeltepisode eller et provoserende eksempel på urettferdighet som fikk dem til å velge å bruke fritiden sin på AUF. Det finnes nesten like mange historier som det finnes aktive AUFere, og nettopp derfor må vi jobbe mer med den urettferdigheten folk opplever i det daglige. Gjennom våre medlemmer har vi nesten 10 000 lytteposter i hele landet. Å ta problemer som mobbing, rasisme, diskriminering, tvangsekteskap og skjevhet i skolen på alvor, kan gjøre at AUF føles mer relevant for medlemmene våre, og det vil både organisasjonen og medlemmene bli sterkere av. AUFs store fordel er at vi er store nok til å ha en bredde i vårt engasjement. For oss er ingen sak for stor og ingen sak for liten, men vi har et spesielt ansvar for å bry oss om de som faller utenfor og ingen andre snakker for – da gjør vi en forskjell. Mahatma Gandhi er et viktig forbilde for meg, og han har uttalt at:
«Hvis du er i tvil om hvilken vei du ønsker at samfunnet skal gå, husk da ansiktet til det fattigste og svakeste mennesket du noen gang har sett. Spør deg selv om det skritt du vurderer vil være til nytte for ham eller henne. Vil hun eller han oppnå noe med det? Vil det bidra til at vedkomne får tilbake kontrollen over sitt liv og sin skjebne?»Det er nettopp det AUF skal gjøre. For politikk handler prioriteringer, og for oss er det aldri noen tvil om hvem som skal prioriteres. Det er de som trenger det mest. For alle politiske valg vi skal ta både nasjonalt og internasjonalt må vi stille oss spørsmålet til Gandhi. Hvem vinner og hvem taper på vår politikk?
AUF skal ta valgene som bidrar til mer frihet og rettferdighet, både i lokalpolitikken, på Stortinget og internasjonalt. Det har vært AUFs historie, i over 100 år har vi foreslått politikk som skal gi folk kontroll over egne liv – nå er det opp til oss å ta våre steg og våre kamper for et mer rettferdig Norge og for en mer rettferdig verden.
Stemmen til ofrene i verdens ignorerte konflikter
AUF har en rask ryggmargsrefleks på å bry seg når det skjer store katastrofer i verden. AUFere hele Norge var blant de første som samla inn penger både til tsunami-ofrene og etter jordskjelvet på Haiti. Noe av det flotteste med AUF er nettopp vår raske evne til å reagere. Det skal vi fortsette å gjøre – men vi skal også snakke om de konfliktene i verden som ikke når fram i nyhetsbildet. I Kurdistan blir folk fengslet og drept for å snakke for sine rettigheter, i Vest-Sahara har en hel befolkning sittet 30 år i flyktningleire og venter på å vende hjem, i Nord-Uganda er titusener av barn traumatisert etter å hva vært brukt som barnesoldater, og Sierra Leone dør 1 av 7 kvinner når de skal føde. Disse konfliktene er ikke glemt av verden, de er ignorerte, og derfor skal AUF være stemmen til ofrene i verdens oversette konflikter.
Solidaritet og humanisme i asylpolitikken
Antall asylsøkere i Norge ser i år ut til å bli nesten halvert, og Norge er blant de landa i Europa som har redusert antall asylsøkere mest. Jeg er stolt av den rødgrønne regjeringen vår, men dessverre har de skuffet stort i asyl- og flyktningpolitikken, og AUF har all grunn til å protestere på urett som begås også av våre egne. AUF skal være krystallklare på at det ikke er noe mål i seg selv å redusere antall asylsøkere. Vi skal være en tydelig stemme for mer solidaritet og humanisme i norsk asylpolitikk, og som jobber for mer verdig liv for de som oppholder seg i Norge. Mange asylsøkere blir sittende åresvis på mottak, uten å ha noe og gjøre og uten å ane hvordan framtiden vil bli. Vi kan ikke godta at folks liv blir satt på vent – vi krever raskere behandling, og mer verdighet i hverdagen.
Til kamp for frihet til alle
AUF skal være stemmen til alle de ungdommene som ikke får lov til å gifte seg med hvem de vil. Det er altfor mange ungdommer som ikke får lov av familien eller omgivelsene til å være sammen med den de ønsker fordi de har feil bakgrunn, religion eller kjønn. AUF sto på i mange år for en lov som tillot at Ada kunne gifte seg med Eva, og den felles ekteskapsloven som ble vedtatt i 2008 var en stor seier for oss. Samfunnet har endra seg dramatisk de siste tiårene, og de aller fleste har fått mye større frihet, men det er en mager trøst for de som fortsatt føler press fra familie eller samfunn. Fremdeles er tvangsekteskap, fordommer og fordømmelse store problemer for mange, og noen må gå foran og ta kampen slik at disse problemene anerkjennes. Ugreie holdninger bekjempes best ved å sette søkelyset på dem og ta debatten, og det skal AUF gjøre. Vi skal fortsette å kjempe til alle har friheten til å leve det livet de ønsker seg, og til å elske hvem de vil.
Et AUF som er stemme for de barna som er mest usatt
AUF skal være stemmen til barn som blir mobbet på skolen eller på fritida. Mobbing skaper sår for resten av livet, og bidrar til å ødelegges folks selvbilde. Kampen mot mobbing er en kamp hver og en av oss må ta hver eneste dag, men først og fremst må den kjempes fram av politikerne. Barnevernsbarn er blant de mest utsatte i Norge, og i mange sammenhenger sviktet dobbelt. - først av sine omgivelser og så av storsamfunnet. Kampen for barna i barnevernet er både en kamp for at alle skal ha rett på en verdig barndom, men også en kamp for barnas framtid. Vi veit at barnevernsbarn er de som er mest utsatt både for å falle utenfor i skolen og for å havne utenfor arbeidslivet. Satsning på barnevernet er både satsning på barns liv og en viktig investering i framtida.
10.000 lytteposter
Spør du vennene dine i AUF hvorfor de valgte å engasjere seg i politikken, så vil mange svare at det var en enkeltepisode eller et provoserende eksempel på urettferdighet som fikk dem til å velge å bruke fritiden sin på AUF. Det finnes nesten like mange historier som det finnes aktive AUFere, og nettopp derfor må vi jobbe mer med den urettferdigheten folk opplever i det daglige. Gjennom våre medlemmer har vi nesten 10 000 lytteposter i hele landet. Å ta problemer som mobbing, rasisme, diskriminering, tvangsekteskap og skjevhet i skolen på alvor, kan gjøre at AUF føles mer relevant for medlemmene våre, og det vil både organisasjonen og medlemmene bli sterkere av. AUFs store fordel er at vi er store nok til å ha en bredde i vårt engasjement. For oss er ingen sak for stor og ingen sak for liten, men vi har et spesielt ansvar for å bry oss om de som faller utenfor og ingen andre snakker for – da gjør vi en forskjell. Mahatma Gandhi er et viktig forbilde for meg, og han har uttalt at:
«Hvis du er i tvil om hvilken vei du ønsker at samfunnet skal gå, husk da ansiktet til det fattigste og svakeste mennesket du noen gang har sett. Spør deg selv om det skritt du vurderer vil være til nytte for ham eller henne. Vil hun eller han oppnå noe med det? Vil det bidra til at vedkomne får tilbake kontrollen over sitt liv og sin skjebne?»Det er nettopp det AUF skal gjøre. For politikk handler prioriteringer, og for oss er det aldri noen tvil om hvem som skal prioriteres. Det er de som trenger det mest. For alle politiske valg vi skal ta både nasjonalt og internasjonalt må vi stille oss spørsmålet til Gandhi. Hvem vinner og hvem taper på vår politikk?
AUF skal ta valgene som bidrar til mer frihet og rettferdighet, både i lokalpolitikken, på Stortinget og internasjonalt. Det har vært AUFs historie, i over 100 år har vi foreslått politikk som skal gi folk kontroll over egne liv – nå er det opp til oss å ta våre steg og våre kamper for et mer rettferdig Norge og for en mer rettferdig verden.
lørdag 2. oktober 2010
Kvinnekamp, makt og solidaritet
Gjesteinnlegg av Elise Kleiven, fylkesstyremedlem i AUF i Troms
I Norge har vi juridisk sett like rettigheter og plikter for kvinner og menn på tilnærmet alle samfunnsområder. Dessverre er ikke lovfestede rettigheter nok til å oppnå likestilling mellom kjønnene. Det er andre samfunnsmekanismer- og institusjoner som gjør at vi er langt unna reell likestilling. Dessuten handler likestilling om mer enn rettigheter og plikter, det handler om like muligheter. Muligheter er avhengig av frihet og sikkerhet.
For å nå målet om reell likestilling tror jeg det er avgjørende at vi har hele folket med på laget. En illusjon om at vi er likestilte, eller at ”det er jo ikke sååå store forskjeller da”, er med på å svekke en realisering av faktisk likestilling i Norge. For å få med folket på laget tror jeg vi må minne oss selv og andre om hvorfor likestilling er viktig. Jeg mener likestilling er viktig av to hovedgrunner.
Det ene er et menneskesyn om at alle er like mye verdt, altså rettferdighetsbetraktninger. Det andre er at et likestilt samfunn fører til at samfunnet som helhet fungerer bedre. Demokratiet blir bedre av at ledende maktposisjoner gjenspeiler folket. Samfunnsøkonomiske gevinster av kvinnefrihet står i kø: færre helseproblemer som følge av mishandling og større yrkesdeltakelse er de viktigste.
Muligheter, frihet og sikkerhet er dessverre fremmedord for mange – både i inn- og utland. I AUF er vel alle enige om at full likestilling på alle områder er målet, men hvordan skal vi nå målet? Jeg mener kvinnekamp, solidaritet og makt er viktige faktorer.
Kvinnekamp og solidaritet
For å få gjennomslag mener jeg kvinneforkjempere må ta ordet likestilling tilbake. Vi må ha et kritisk blikk til hvilke kamper som kan kalles en likestillingskamp. Ordet ”likestilling” kan ikke brukes i enhver sammenheng hvor vi ønsker å oppnå noe, da mister kvinnekampen mye av sitt egentlige innhold og formål – å frigjøre kvinner. Å legge ut et bilde av seg selv naken på Twitter er f.eks. ikke en viktig kvinnekamp, det er å eksponere seg selv.
Tiden er også inne for prioriteringer av hvilke kvinnekamper som skal kjempes. Vi skal aldri slutte å kjempe for likelønn, fordi flere kvinner må frigjøres fra økonomisk avhengighet. Men, vi må i langt større grad enn i dag ha solidaritet med de tause stemmene som ikke når det offentlige rom pga. undertrykkelse eller frykt. Kampen mot fysisk og psykisk vold, tvangsekteskap og omskjæring av jenter er de viktigste kvinnekampene fremover.
Makt
Det er stor mannsdominans i så og si alle samfunnets lederposisjoner. Dette gjør at det er menn som setter dagsorden i samfunnet. Kan vi stole på at mennene tar opp spørsmål som angår kvinner spesielt? Og gjenspeiler eller representerer de få kvinnene i lederposisjoner alle kvinner?
Vi trenger ikke å lete lenger unna enn vår egen organisasjon for å finne disse skjevhetene. Det er påfallende at bare 4 av 19 fylkesledere er jenter i AUF. Er det tilfeldig at det bare er 6 jenter som er fylkessekretærer? Og hvorfor er det tilfeldigvis slik at i en ungdomsorganisasjon på 10.000 medlemmer er det tilfeldigvis 8 gutter og 6 jenter som er foreslått til sentralstyret. Kanskje er det tilfeldig? Kanskje ikke?
La ord om likestilling og inkludering bli til handling. Tiden er inne for et inkluderingsutvalg i AUF.
Følg Bloggstafetten om likestilling!
Les Marte Søimer Bjørkedal: Vi krever likelønn for for likt arbeide
Les Nicoline Berge Schie: Til kamp for våre søstre verden over
Les Emilie Bersaas: Jenter = prestisjeprodukt?
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!
Les Emilie Bersaas: Jenter = prestisjeprodukt?
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!
fredag 1. oktober 2010
På tide med et asyloppgjør på barnas vegne!
I ett av verdens rikeste land konkurrerer partiene om å ha en mest mulig streng asylpolitikk. Arbeiderpartiet har også kastet seg inn i konkurransen med en språkbruk som ikke hører hjemme i et sosialdemokratisk parti. AUF må ta opp kampen. Asylpolitikken trenger partiets salt.
Knut Storberget sier i dag at Justisdepartementet vil legge frem en stortingsmelding om barn på flukt neste år. Det er på høy tid at vi får en helhetlig debatt om asylbarn. Det er de mest utsatte som må betale prisen når de rødgrønne velger å være "hard i klypa", nemlig barn på flukt. FNs barnekomite har gang på gang kritisert Norge for måten vi behandler asylbarn på, og disse barna fortjener at noen tar opp kampen for de! Jeg mener Norge har en moralsk plikt til å behandle asylbarn på en bedre måte, og som et av verdens rikeste land har vi råd til å være mye rausere og solidariske mot barn på flukt.
Knut Storberget sier i dag at Justisdepartementet vil legge frem en stortingsmelding om barn på flukt neste år. Det er på høy tid at vi får en helhetlig debatt om asylbarn. Det er de mest utsatte som må betale prisen når de rødgrønne velger å være "hard i klypa", nemlig barn på flukt. FNs barnekomite har gang på gang kritisert Norge for måten vi behandler asylbarn på, og disse barna fortjener at noen tar opp kampen for de! Jeg mener Norge har en moralsk plikt til å behandle asylbarn på en bedre måte, og som et av verdens rikeste land har vi råd til å være mye rausere og solidariske mot barn på flukt.
Det er på tide at vi tar et oppgjør med norsk asylpolitikk, og setter solidariteten i høysetet! Her er mine ti viktigste krav til Stortingsmeldigen om barn på flukt:
1) Bedre og tidligere hjelp til asylbarn som sliter
En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at over halvparten av enslige mindreårige asylsøkere har klare symptomer på depresjon, men at bare en tredjedel av disse barna får hjelp. Det betyr at det er altfor mange barn som ikke får hjelp med sine problemer, og det er en grusom sannhet når vi vet at disse barna er helt alene i ett fremmed land. Derfor må vi kreve at disse barna får rett til bedre hjelp tidligere.
2) Ikke straff barna for foreldrenes feil
Media skriver stadig om saker hvor barn blir sendt ut etter å ha bodd mange år i Norge. Årsaken er ofte at foreldrene har gjort feil, og foreldrenes ønske om barnas beste fører til at noen forsøker å lure systemet. AUF kan aldri akseptere at barn blir straffet for foreldrenes feil!
3) Barns tilknytning til Norge
I forrige periode vedtok Stortinget at barns tilknytning til Norge skulle bety mer i asylsaker. Jeg mener denne intensjonen er god, men at AUF må legge mer press på at dette blir en realitet. Det er ikke akseptabelt at barn som har levd mange år i Norge, snakker språket og har alle sine venner her, blir sendt tilbake til et fremmed land.
4) Etterforskning når barn forsvinner fra mottak
De siste ti årene har 388 enslige mindreårige asylsøkere forsvunnet fra norske mottak, det er grunn til å tro at flere av disse barna blir utnyttet i menneskehandel. I sommer innrømmet Arne Johannessen at politiet ikke prioriterer å etterforske hvor det blir av barna, og han mente at en av grunnene var at disse barna ikke hadde noe nettverk eller familie som presset på. Når norske barn forsvinner setter samfunnet inn alle ressursene for å finne barnet. Asylbarna fortjener den samme behandlingen, og AUF må være en av de stemmene som krever at sakene blir tatt på alvor!
5) EMA og barnevernet
I Soria Moria-erklæringen i 2005 lovet regjeringen å overføre omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet. I 2007 ble det en realitet for de under 15 år, men regjeringen ser ut til å ha gitt opp og gi det samme omsorgstilbudet til barn over 15 år. I 2003 ble Barnekonvensjonen inkorporert i norsk lov, men til tross for det diskriminerer den norske stat asylbarna grovt. AUF må presse regjeringen til å overføre ansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet. Vi skal aldri godta diskriminering!
6) Egne boliger for barnefamiler
Et asylmottak er ikke et sted å vokse opp for barn. Men realiteten er at barnefamilier bor på små rom på asylmottak i årevis. Jeg mener at alle barnefamilier skal ha rett til egne boliger. Det vil bety bedre oppvekstvilkår for barn, men det vil også gjøre det lettere for familiene å integrere seg i lokalsamfunnet.
7) Ikke returner barn til uverdige forhold
Dublinregelverket sier at en asylsøker skal returneres til det første europeiske landet hvor man søkte asyl. Mange barn har først vært innom Hellas, Italia og Spania før de kommer til Norge, dette er land som i dag ikke gir barn de mest grunnleggende behov. Norge returnerer ikke barn og sårbare grupper til Hellas. Men vi har ingen garantier for at barn som returneres til andre land får den behandlingen de har krav på. Norge må derfor gå gjennom forholdene til asylbarn i de andre Dublin-landene og stanse all retur av barn til uverdige forhold.
8) Reverser reglene om midlertidig opphold til barn over 16 år
I 2008 fremmet regjeringen 13 tiltak for å stramme inn asylpolitikk, ett av disse var at barn mellom 16 og 18 år skulle kunne gis midlertidig opphold frem til de er 18 år og at asylsøknaden da kan behandles på nytt. Midlertidig oppholdstillatelse vil gi færre rettigheter til barna, og tiltaket bærer preg av en ren oppbevaring til barnet er blitt voksen og asylsøknaden kan behandles med andre standarder. Mitt krav er at denne regelen oppheves. Barn skal få lov å være barn frem til de er 18 år, og det må bli slutt på forskjellsbehandlingen.
9) Gjennomgå alderstesting - tvilen må komme barna til god
Jeg er for at vi skal aldersteste asylsøkere når det er tvil om søkeren er barn eller ikke, blant annet fordi jeg mener det ikke er bra at voksne mennesker utgir seg for å være barn og bor i mottak som er laget for barn. Men UDIs alderstesting har fått mye kritikk, og det er på tide med en gjennomgang av metodene for alderstesting. Og vi må i tillegg gjøre et prinsipp hellig, nemlig at tvilen alltid skal komme barnet til gode!
10 ) Bedre utdanning for asylbarn
Asylbarn får ofte skoleplass raskt, men i mange tilfeller blir ikke retten til tilpassa opplæring ivaretatt og kvaliteten er heller ikke god nok. Skolen bør bidra til satsning på helhetlig språkopplæring som inkluderer både norsk og morsmålet. Det må satses på ordninger som leksehjelp og samarbeidet mellom asylmottakene, skolen, PPT og frivillig organisasjoner må forbedres.
Abonner på:
Innlegg (Atom)