På tide med et asyloppgjør på barnas vegne!

I ett av verdens rikeste land konkurrerer partiene om å ha en mest mulig streng asylpolitikk. Arbeiderpartiet har også kastet seg inn i konkurransen med en språkbruk som ikke hører hjemme i et sosialdemokratisk parti. AUF må ta opp kampen. Asylpolitikken trenger partiets salt.


Knut Storberget sier i dag at Justisdepartementet vil legge frem en stortingsmelding om barn på flukt neste år. Det er på høy tid at vi får en helhetlig debatt om asylbarn. Det er de mest utsatte som må betale prisen når de rødgrønne velger å være "hard i klypa", nemlig barn på flukt.  FNs barnekomite har gang på gang kritisert Norge for måten vi behandler asylbarn på, og disse barna fortjener at noen tar opp kampen for de! Jeg mener Norge har en moralsk plikt til å behandle asylbarn på en bedre måte, og som et av verdens rikeste land har vi råd til å være mye rausere og solidariske mot barn på flukt. 

Det er på tide at vi tar et oppgjør med norsk asylpolitikk, og setter solidariteten i høysetet! Her er mine ti viktigste krav til Stortingsmeldigen om barn på flukt:

1) Bedre og tidligere hjelp til asylbarn som sliter

En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at over halvparten av enslige mindreårige asylsøkere har klare symptomer på depresjon, men at bare en tredjedel av disse barna får hjelp. Det betyr at det er altfor mange barn som ikke får hjelp med sine problemer, og det er en grusom sannhet når vi vet at disse barna er helt alene i ett fremmed land. Derfor må vi kreve at disse barna får rett til bedre hjelp tidligere.

2) Ikke straff barna for foreldrenes feil

Media skriver stadig om saker hvor barn blir sendt ut etter å ha bodd mange år i Norge. Årsaken er ofte at foreldrene har gjort feil, og foreldrenes ønske om barnas beste fører til at noen forsøker å lure systemet. AUF kan aldri akseptere at barn blir straffet for foreldrenes feil!

3) Barns tilknytning til Norge

I forrige periode vedtok Stortinget at barns tilknytning til Norge skulle bety mer i asylsaker. Jeg mener denne intensjonen er god, men at AUF må legge mer press på at dette blir en realitet. Det er ikke akseptabelt at barn som har levd mange år i Norge, snakker språket og har alle sine venner her, blir sendt tilbake til et fremmed land.

4) Etterforskning når barn forsvinner fra mottak

De siste ti årene har 388 enslige mindreårige asylsøkere forsvunnet fra norske mottak, det er grunn til å tro at flere av disse barna blir utnyttet i menneskehandel. I sommer innrømmet Arne Johannessen at politiet ikke prioriterer å etterforske hvor det blir av barna, og han mente at en av grunnene var at disse barna ikke hadde noe nettverk eller familie som presset på. Når norske barn forsvinner setter samfunnet inn alle ressursene for å finne barnet. Asylbarna fortjener den samme behandlingen, og AUF må være en av de stemmene som krever at sakene blir tatt på alvor!

5) EMA og barnevernet

I Soria Moria-erklæringen i 2005 lovet regjeringen å overføre omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet. I 2007 ble det en realitet for de under 15 år, men regjeringen ser ut til å ha gitt opp og gi det samme omsorgstilbudet til barn over 15 år. I 2003 ble Barnekonvensjonen inkorporert i norsk lov, men til tross for det diskriminerer den norske stat asylbarna grovt. AUF må presse regjeringen til å overføre ansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet. Vi skal aldri godta diskriminering!

6) Egne boliger for barnefamiler

Et asylmottak er ikke et sted å vokse opp for barn. Men realiteten er at barnefamilier bor på små rom på asylmottak i årevis. Jeg mener at alle barnefamilier skal ha rett til egne boliger. Det vil bety bedre oppvekstvilkår for barn, men det vil også gjøre det lettere for familiene å integrere seg i lokalsamfunnet. 

7) Ikke returner barn til uverdige forhold

Dublinregelverket sier at en asylsøker skal returneres til det første europeiske landet hvor man søkte asyl. Mange barn har først vært innom Hellas, Italia og Spania før de kommer til Norge, dette er land som i dag ikke gir barn de mest grunnleggende behov. Norge returnerer ikke barn og sårbare grupper til Hellas. Men vi har ingen garantier for at barn som returneres til andre land får den behandlingen de har krav på. Norge må derfor gå gjennom forholdene til asylbarn i de andre Dublin-landene og stanse all retur av barn til uverdige forhold.

8) Reverser reglene om midlertidig opphold til barn over 16 år

I 2008 fremmet regjeringen 13 tiltak for å stramme inn asylpolitikk, ett av disse var at barn mellom 16 og 18 år skulle kunne gis midlertidig opphold frem til de er 18 år og at asylsøknaden da kan behandles på nytt. Midlertidig oppholdstillatelse vil gi færre rettigheter til barna, og tiltaket bærer preg av en ren oppbevaring til barnet er blitt voksen og asylsøknaden kan behandles med andre standarder. Mitt krav er at denne regelen oppheves. Barn skal få lov å være barn frem til de er 18 år, og det må bli slutt på forskjellsbehandlingen. 

9) Gjennomgå alderstesting - tvilen må komme barna til god

Jeg er for at vi skal aldersteste asylsøkere når det er tvil om søkeren er barn eller ikke, blant annet fordi jeg mener det ikke er bra at voksne mennesker utgir seg for å være barn og bor i mottak som er laget for barn. Men UDIs alderstesting har fått mye kritikk, og det er på tide med en gjennomgang av metodene for alderstesting. Og vi må i tillegg gjøre et prinsipp hellig, nemlig at tvilen alltid skal komme barnet til gode!

10 ) Bedre utdanning for asylbarn

Asylbarn får ofte skoleplass raskt, men i mange tilfeller blir ikke retten til tilpassa opplæring ivaretatt og kvaliteten er heller ikke god nok. Skolen bør bidra til satsning på helhetlig språkopplæring som inkluderer både norsk og morsmålet. Det må satses på ordninger som leksehjelp og samarbeidet mellom asylmottakene, skolen, PPT og frivillig organisasjoner må forbedres.

24 år i fangenskap er nok, gi Vanunu hans frihet!

Dette bildet er tatt for nøyaktig 24 år siden. Mordechai Vanunu hadde nettopp avslørt for en hel verden at Israel utviklet atomvåpen, og ble kidnappet av Mossad-agenter i Roma. Han satt fengslet frem til 2004, mange av årene i isolat og har siden sittet i husarrest i Øst-Jerusalem med strenge restriksjoner. Han har betalt en høy pris for sitt engasjement for en atomfri verden, nå er det på tide at han får den anerkjennelsen og belønningen han faktisk fortjener.

For verden trenger flere mennesker som Vanunu, vi trenger flere mennesker som kjemper mot atomvåpen både i ord og handling. For dessverre er det ofte de menneskene som er modigst som må betale den høyeste prisen. I 2005 var jeg så heldig å møte Vanunu på et hotell i Øst-Jerusalem, til tross for at han har forbud mot å snakke med utlendinger og journalister. Men som han sa: Israel kan ikke ta fra meg noe mer, de har tatt min frihet.

Vanunu er altså en mann som aldri kan ferdigsone sin straff. Israel sier de fremdeles frykter at han skal røpe flere statshemmeligheter og nekter å gi han hans rettmessige frihet. AUF har lenge krevd at den rødgrønne regjeringa må gjøre mer for Vanunu. I 2004 søkte Vanunu om asyl i Norge, og UDI mente at han oppfylte alle vilkår for å få innvilget asyl. Men den gang satte Jern-Erna foten ned for Vanunu sin drøm om frihet.

Siden den rødgrønne regjeringen tok over i 2005 har fredsbevegelsen og AUF krevd at Vanunu skal få asyl i Norge og at ambassaden må gi han nødvendige reisedokumenter for å komme seg ut av Israel. Men ingenting har skjedd. AUF gir oss ikke før Vanunu er fri. Vi har ministeren, makta og mulighetene - nå trengs det handling!

I dag er det gått 24 år siden Vanunu ble dratt inn i en bil i Roma av Mossad-agenter. En kidnapping som en demokratisk rettsstat ikke kan være seg bekjent av. Nå er det på tide å gi samvittighetsfangen, menneskerettighetsaktivisten og fredsmannen sin frihet!

La oss bruke denne dagen til å skape oppmerksomhet om saken. La oss bruke denne dagen til å si at 24 år i fangenskap er nok, nå er det på tide med frihet for Vanunu!

Min oppfordring er derfor å bruke dette bildet som profilbilde i dag, og jeg håper at så mange som mulig blir med på en enkel, men virkningsfull aksjon. Det er det minste vi kan gjøre for en mann som har ofret mye i kampen mot atomvåpen og for fred!

Vi krever likelønn for likt arbeide!

Gjesteinnlegg av Marte Søimer Bjørkedal, AUF i Østfold

Da jeg ble medlem i AUF var det for å være med å gjøre Norge til et enda bedre land å vokse opp i ved å fronte AUFs politikk, møte nye mennesker og kjempe fram nye saker. I løpet av dette året har mange nye saker kommet opp og vært diskutert i AUF. Som ”Nei til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja”, og ikke minst det norske folks rungende nei til ”Monstermastene” i Hardanger.


En annen sak som har vært viktig for AUF å kjempe fram gjennom mange tiår er likelønnsarbeid der menn og kvinner får lik lønn for likt arbeid. Dette er en sak som fort kan bli glemt fordi vi tror
at det ikke eksisterer lønnsforskjeller mellom kjønnene i dag, men statistikken viser oss at det fremdeles er til dels store forskjeller i enkelte yrker.


De fleste mennesker i Norge er opptatt av likelønn mellom kjønnene og tar den kanskje også som en selvfølge, men jeg tror at det er lett å glemme at det faktisk ikke alltid er tilfelle, og at vi i
AUF fortsatt må arbeide for likelønn mellom kjønnene. En del kvinner tjener fortsatt mindre enn menn selv om de har samme utdannelse, type jobb eller år i praksis. Er dette rettferdig? Og hvorfor er det sånn?

Det er ikke så mange tiår siden kvinnene sto for alt arbeidet i hjemmet, utdanningsnivået for kvinner var lavt, og de var i stor grad avhengig av mannen. Dette har forandret seg radikalt. De fleste kvinner i dag har utdannelse, og er i liten grad avhengig å bli forsørget av mannen. Allikevel er det fortsatt slik at en kvinne kan tjene mindre enn en mann bare fordi hun er kvinne! Mener arbeidsgiverne da at kvinner er mindre verdt og ikke fortjener den samme lønnen som menn, fordi de er av et annet kjønn?

Er det noe jeg ikke vil finne meg i, så er det nettopp dette. Etter jeg har fullført videregående skole, høyskole og universitet forventer jeg å tjene akkurat det samme som hvilken som helst mann. Våre oldemødre og bestemødre startet denne kampen, de førte den videre til våre mødre, som igjen førte den til oss.

Som AUF’er mener jeg det er min plikt å føre denne kampen videre på vegne av mine ”formødre” og alle unge jenter i Norge i dag. Denne kampen skal vi vinne!



Følg Bloggstafetten om likestilling!

Les Nicoline Berge Schie: Til kamp for våre søstre verden over
Les Emilie Bersaas: Jenter = prestisjeprodukt?
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

Til kamp for våre søstre verden over

Gjesteinnlegg av Nicoline Bjerge Schie, leder i Drammen AUF

Jeg føler meg heldig. Jeg bor i et av verdens rikeste land. Jeg kan velge hvem jeg vil gifte meg med. Jeg kan ta utdanning, og jeg kan bestemme over min egen kropp. Dette er rettigheter jeg hele mitt liv har tatt for gitt. Men som ung kvinne og stolt AUF-medlem stopper ikke ønsket om like rettigheter for kvinner og menn ved norges grenser. Det som gjør meg ufattelig trist er viten om at majoriteten av mine medsøstre verden over ikke har det like bra som meg.

I mange land er vold mot kvinner er vanlig. Sjokkerende tall viser at ni av ti afghanske kvinner i Afghanistan er blitt utsatt for vold av et familiemedlem. I enkelte land blir kvinner henrettet for påstått utroskap, noe som ikke en gang er ulovlig i Norge. I flere land er kjønnslemlestelse av jenter vanlig, og det anslås at i Somalia er 98 prosent av kvinner omskjært. Spørsmålet er hvorfor noen vil utsette sine barn for dette?

I mange kulturer stilles det krav til en kvinnes “renhet” når hun gifter seg. Kravene er imidlertid ikke de samme for menn. Noen ser det også som en fordel at en kvinne er lemslestet og ikke har noe glede av seksuell aktivitet. Da sikrer man i alle fall at hun ikke er utro! Men noe av det mest sjokkerende er likevel at slike ting ikke bare skjer langt borte i fremmede land. Det er faktisk slik at norske jenter med bakgrunn fra enkelte andre land utsettes for slike type overgrep. Hvert år behandles flere hundre jenter for skader som følge av omskjæring. Noen av dem har bodd i Norge hele sitt liv.

I motsetning til mange andre land vi har vi kommet langt Norge, men ikke langt nok. I Oslo har politiet etter mange voldtektssaker advart kvinner mot å bevege seg alene enkelte steder, spesielt etter mørkets frembrudd. Hva sier dette oss? Det sier oss at holdningen er at ansvaret legges over på kvinnens skuldre. Går du alene ute kan du bli voldtatt. I enkelte voldtektssaker har til og med gjerningsmannen og forsvarer(!) argumentert med at den fornærmede kvinnen hadde kledd seg så utforende! Dette er uakseptablet.

Dette sier noe om hvor galt det står til med likestillingen i enkelte deler av verden. At kvinner mange steder sees på som menns eiendom er intet mindre enn forkastelig. Dette er nok et bevis på at det ikke nytter å sitte stille. Jeg har en drøm om en verden hvor kjønn ikke legger begrensninger. En verden hvor kvinner og menn er likeverdige, med like rettigheter. Vi trenger rett og slett kvinnerevolusjon - og AUF og Arbeiderpartiet er nødt til å gå i spissen.

Følg Bloggstafetten om likestilling:
Les Emilie Bersaas: Jenter = prestisjeprodukt?
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

Frihet og rettferdighet for Palestina!

Vårt mål er å redde verden, er det for stort eller vanskelig, kan vi like gjerne legge oss ned å dø. Ordene sto på trykk i Praksis for mange år siden, men det er fremdeles en god beskrivelse for våre ambisjoner og drømmer.I går var FNs offisielle fredsdag, og bakgrunnen for denne dagen viser at en person faktisk kan gjøre en stor forskjell. i 1998 var den britiske filmskaperen Jeremy Gilley lei av å dokumentere vold og krig, og bestemte seg for å kjempe for en dag i året hvor hele verden skulle legge ned våpnene. 

Til tross for at han ikke hadde utdanning eller politisk erfaring, nådde han sitt mål. 7. september 2001 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 36/67 og FNs internasjonale fredsdag ble etablert. Siden den gang har dagen blitt brukt til å drive humanitært arbeid i konfliktsoner. I 2006 ble 30 tonn mat levert til Sør-Sudan og i 2008 ble 1,4 millioner barn vaksinert mot polio i Afghanistan. En manns initiativ og iherdige arbeid har gitt resultater. AUF har større potensiale, vi er mange og vi er sterke. Derfor skal vår ambisjon være å redde verden. 


Etter over 60 år med okkupasjon og krig fortjener virkelig palestinerne sin frihet og rettferdighet. I USA møtes nå representanter for Israel og palestinerne. Målet er en fredsavtale og etableringen av en fri palestinske stat. Israels brutale okkupasjon er det største hinderet for fred, og den systematiske ødeleggelsen av alt som bidrar til statsbygging gjør at det haster med å finne en løsning. 


Tiden for en tostatsløsning er i ferd med å renne ut. Isolasjonen av Gaza gjør kontakt med Vestbredden nærmest umulig. Israel tjener på splittelsen mellom Hamas og Fatah fordi det splitter det palestinske folk, men også fordi det gjør det umulig for en statsadministrasjon å kontrollere hele landet. Den etniske fordrivelsen av palestinere fra Jerusalem må ta slutt, det vil ikke bli fred før man finner en endelig løsning for Jerusalem som palestinerne også kan godta.

Den største utfordringen i forhandlingene er spørsmålet om bosetningene. Palestinerne krever at den midlertidig byggestansen må fortsette, men Israel nekter. Det sier mye om Israels arroganse, når de krever å få fortsette med noe som strider mot Folkeretten i en fredsforhandling! Over en halv million bosettere har sammen med muren ført til at Vestbredden er ghettofisert. Og en stat kan ikke fungere slik Vestbredden og Gaza ser ut i dag. Derfor må muren rives og bosetningene trekkes tilbake!

I går møttes Giverlandsgruppen for palestinerne og ga sin støtte til opprettelsen av en palestinsk stat innen 2011. Det er grunn til å være forsikte optimister, men palestinerne trenger oss mer enn noensinne. Og det internasjonale samfunnet må stå på palestinernes side og støtte deres rettmessige krav. Israel er okkupanten og har derfor det største ansvaret for å skape en fredlig løsning. Det haster med å finne en løsning, og det er på tide at det internasjonale samfunnet stiller makt bak kravene til Israel!

Kamp mot all rasisme!

I helga har jeg vært i Sverige for å drive valgkamp sammen med nærmere 40 AUFere for en ny regjering. Det er i Sverige som i Norge, det er ungdomsorganisasjonen som sørger for liv i valgkampen. Sammen med SSU farget vi Göteborg rødt – og vi sto på natt og dag, til siste minutt, for å få en ny regjering og nye prioriteringer: jobb til alle og velferd foran skattelette til de rikeste.Selv om skuffelsen var stor over regjeringstapet, var skuffelsen aller størst over at det rasistiske partiet Sverigedemokratene fikk 20 medlemmer valgt inn i det svenske parlamentet.

Sverigedemokratene ønsker å redusere innvandringen i Sverige med 90 prosent, flere av medlemmene benekter jødeutryddelse og en av de innvalgte parlamentarikerne mener at innvandrere har et kriminelt gen. Dette er det første fremmedfiendtlige partiet som har fått
tilgang til talerstolen i parlamentet, og det politiske Sverige har med dette mistet sin uskyld.

Det er skremmende at parti som skaffer stemmer på frykt og hat øker sin oppslutning, men dessverre er det ikke overraskende eller unikt. Over hele Europa ser vi hvordan fremmedfiendelige partier er i vekst. I Tyskland, Østerrike, Danmark og Italia har høyreekstreme partier opplevd stor fremgang, og flere av dem har kommet langt inn i maktas korridorer.

I Norge har vi ikke noe åpent rasistisk parti av betydning, men fremmedfrykten finnes i politikken også her. Jeg ser med bekymring på at Fremskrittspartiet bruker innvandringskortet hver eneste gang det går dårlig på meningsmålingene, og bidrar til at fremmedfrykt blir stadig mer stuerent. Det er på tide å møte den ytterliggående høyresida med sterkere virkemidler – vi kan ikke finne oss i mobbing og trakassering, og at hat og frykt blir et politisk virkemiddel.

For ti år siden ble Benjamin Hermansen drept av nynazistgruppa Boot Boys. To år før ble Arve Benheim Karlsen drept i Sogndal, fordi han var adoptert fra India. Drapene var en sjokkerende påminnelse om at det ekstreme høyre aldri kan bagatelliseres. Drapene førte til enorme reaksjoner. I Oslo ble det arrangert en demonstrasjon som skulle bli den største siden andre verdenskrig, og over hele landet ble det avholdt markeringer.

Det var utrolig viktig at folk reagerte med avsky den gang, men problemet er at kampen mot rasisme diskuteres først når det er for sent, etter en hendelse som får folk til å reagere. Kampen mot rasisme er noe som må jobbes med hver dag, hele tiden. Det er slitsomt å være antirasist, fordi vi blir aldri ferdige, og vi kan aldri tiltatte oss å miste fokus.

Selv om det nazistiske miljøet i Norge er lite, er det ekstremt farlige miljø, og det må møtes med større politisk motstand. Det kan aldri bli en oppgave for politiet alene å bekjempe nazistiske organisasjoner, det er politikerne som har hovedansvaret. Vår største trussel er ikke at organisasjonene finnes, det er likegyldigheten. Likegyldighet er nazismens og rasismens beste venn,  og derfor må AUF være rasismens verste fiende. Vi må fortsette å mobilisere ungdom til å ta aktive valg, for det finnes ingen passiv antirasist – bare passive rasister.

Å ta til orde mot rasisme kan også ha sin pris. I 2004, mens jeg var leder av AUF i Akershus, tapetserte medlemmer av Nasjonal Ungdom Jessheim sentrum med nynazistiske plakater. Ordføreren i kommunen reagerte med å gjøre ingenting. Som AUF-leder var det selvsagt at jeg måtte reagere på dette, og jeg gikk i alle lokalavisene og krevde handling mot rasisme. Prisen å betale ble at jeg ble fulgt etter hjem, slått og truet av nynazister, og én dag sto de på døra mi hjemme. Politiet sa at det verste jeg kunne gjøre var å la nazistene få viljen sin, og at jeg skulle trues til stillhet. Jeg ble utstyrt med caps, solbriller og hettegenser så jeg ikke skulle kjennes igjen på gata, og bodde et par netter utenfor hjemmet. Hendelsen var skremmende, men et bevis på at vår kamp var rett. Fordi AUF turte å si fra, anså nazistene oss som en trussel.



Kampen mot ytterste høyre kommer dessverre til å bli viktig i tida som kommer, både i Norge,
Sverige og resten av Europa. Men enda viktigere er kampen mot hverdagsrasisme. Den rasismen
folk utsettes for hver eneste dag, som gjør at folk ikke får seg jobb, bolig eller blir mobbet og
møtt med skjellsord. Det går en rød tråd gjennom enhver form for rasisme, og det går ikke an å ta
avstand fra bare deler av den. Derfor er kampen mot hverdagsrasisme også et viktig bidrag mot
nazisme.
Kampen fortsetter – rasismen skal knuses!

Her er to oppslag fra da jeg var leder av AUF i Akershus og jobbet for å sette arbeidet mot rasisme og nazisme på den politiske dagsorden:
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article885470.ece
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article1197597.ece