I helga har jeg vært i Sverige for å drive valgkamp sammen med nærmere 40 AUFere for en ny regjering. Det er i Sverige som i Norge, det er ungdomsorganisasjonen som sørger for liv i valgkampen. Sammen med SSU farget vi Göteborg rødt – og vi sto på natt og dag, til siste minutt, for å få en ny regjering og nye prioriteringer: jobb til alle og velferd foran skattelette til de rikeste.Selv om skuffelsen var stor over regjeringstapet, var skuffelsen aller størst over at det rasistiske partiet Sverigedemokratene fikk 20 medlemmer valgt inn i det svenske parlamentet.
Sverigedemokratene ønsker å redusere innvandringen i Sverige med 90 prosent, flere av medlemmene benekter jødeutryddelse og en av de innvalgte parlamentarikerne mener at innvandrere har et kriminelt gen. Dette er det første fremmedfiendtlige partiet som har fått
tilgang til talerstolen i parlamentet, og det politiske Sverige har med dette mistet sin uskyld.
Det er skremmende at parti som skaffer stemmer på frykt og hat øker sin oppslutning, men dessverre er det ikke overraskende eller unikt. Over hele Europa ser vi hvordan fremmedfiendelige partier er i vekst. I Tyskland, Østerrike, Danmark og Italia har høyreekstreme partier opplevd stor fremgang, og flere av dem har kommet langt inn i maktas korridorer.
I Norge har vi ikke noe åpent rasistisk parti av betydning, men fremmedfrykten finnes i politikken også her. Jeg ser med bekymring på at Fremskrittspartiet bruker innvandringskortet hver eneste gang det går dårlig på meningsmålingene, og bidrar til at fremmedfrykt blir stadig mer stuerent. Det er på tide å møte den ytterliggående høyresida med sterkere virkemidler – vi kan ikke finne oss i mobbing og trakassering, og at hat og frykt blir et politisk virkemiddel.
For ti år siden ble Benjamin Hermansen drept av nynazistgruppa Boot Boys. To år før ble Arve Benheim Karlsen drept i Sogndal, fordi han var adoptert fra India. Drapene var en sjokkerende påminnelse om at det ekstreme høyre aldri kan bagatelliseres. Drapene førte til enorme reaksjoner. I Oslo ble det arrangert en demonstrasjon som skulle bli den største siden andre verdenskrig, og over hele landet ble det avholdt markeringer.
Det var utrolig viktig at folk reagerte med avsky den gang, men problemet er at kampen mot rasisme diskuteres først når det er for sent, etter en hendelse som får folk til å reagere. Kampen mot rasisme er noe som må jobbes med hver dag, hele tiden. Det er slitsomt å være antirasist, fordi vi blir aldri ferdige, og vi kan aldri tiltatte oss å miste fokus.
Selv om det nazistiske miljøet i Norge er lite, er det ekstremt farlige miljø, og det må møtes med større politisk motstand. Det kan aldri bli en oppgave for politiet alene å bekjempe nazistiske organisasjoner, det er politikerne som har hovedansvaret. Vår største trussel er ikke at organisasjonene finnes, det er likegyldigheten. Likegyldighet er nazismens og rasismens beste venn, og derfor må AUF være rasismens verste fiende. Vi må fortsette å mobilisere ungdom til å ta aktive valg, for det finnes ingen passiv antirasist – bare passive rasister.
Å ta til orde mot rasisme kan også ha sin pris. I 2004, mens jeg var leder av AUF i Akershus, tapetserte medlemmer av Nasjonal Ungdom Jessheim sentrum med nynazistiske plakater. Ordføreren i kommunen reagerte med å gjøre ingenting. Som AUF-leder var det selvsagt at jeg måtte reagere på dette, og jeg gikk i alle lokalavisene og krevde handling mot rasisme. Prisen å betale ble at jeg ble fulgt etter hjem, slått og truet av nynazister, og én dag sto de på døra mi hjemme. Politiet sa at det verste jeg kunne gjøre var å la nazistene få viljen sin, og at jeg skulle trues til stillhet. Jeg ble utstyrt med caps, solbriller og hettegenser så jeg ikke skulle kjennes igjen på gata, og bodde et par netter utenfor hjemmet. Hendelsen var skremmende, men et bevis på at vår kamp var rett. Fordi AUF turte å si fra, anså nazistene oss som en trussel.
Kampen mot ytterste høyre kommer dessverre til å bli viktig i tida som kommer, både i Norge,
Sverige og resten av Europa. Men enda viktigere er kampen mot hverdagsrasisme. Den rasismen
folk utsettes for hver eneste dag, som gjør at folk ikke får seg jobb, bolig eller blir mobbet og
møtt med skjellsord. Det går en rød tråd gjennom enhver form for rasisme, og det går ikke an å ta
avstand fra bare deler av den. Derfor er kampen mot hverdagsrasisme også et viktig bidrag mot
nazisme.
Kampen fortsetter – rasismen skal knuses!
Her er to oppslag fra da jeg var leder av AUF i Akershus og jobbet for å sette arbeidet mot rasisme og nazisme på den politiske dagsorden:
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article885470.ece
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article1197597.ece
Sverigedemokratene ønsker å redusere innvandringen i Sverige med 90 prosent, flere av medlemmene benekter jødeutryddelse og en av de innvalgte parlamentarikerne mener at innvandrere har et kriminelt gen. Dette er det første fremmedfiendtlige partiet som har fåtttilgang til talerstolen i parlamentet, og det politiske Sverige har med dette mistet sin uskyld.
Det er skremmende at parti som skaffer stemmer på frykt og hat øker sin oppslutning, men dessverre er det ikke overraskende eller unikt. Over hele Europa ser vi hvordan fremmedfiendelige partier er i vekst. I Tyskland, Østerrike, Danmark og Italia har høyreekstreme partier opplevd stor fremgang, og flere av dem har kommet langt inn i maktas korridorer.
I Norge har vi ikke noe åpent rasistisk parti av betydning, men fremmedfrykten finnes i politikken også her. Jeg ser med bekymring på at Fremskrittspartiet bruker innvandringskortet hver eneste gang det går dårlig på meningsmålingene, og bidrar til at fremmedfrykt blir stadig mer stuerent. Det er på tide å møte den ytterliggående høyresida med sterkere virkemidler – vi kan ikke finne oss i mobbing og trakassering, og at hat og frykt blir et politisk virkemiddel.
For ti år siden ble Benjamin Hermansen drept av nynazistgruppa Boot Boys. To år før ble Arve Benheim Karlsen drept i Sogndal, fordi han var adoptert fra India. Drapene var en sjokkerende påminnelse om at det ekstreme høyre aldri kan bagatelliseres. Drapene førte til enorme reaksjoner. I Oslo ble det arrangert en demonstrasjon som skulle bli den største siden andre verdenskrig, og over hele landet ble det avholdt markeringer.
Det var utrolig viktig at folk reagerte med avsky den gang, men problemet er at kampen mot rasisme diskuteres først når det er for sent, etter en hendelse som får folk til å reagere. Kampen mot rasisme er noe som må jobbes med hver dag, hele tiden. Det er slitsomt å være antirasist, fordi vi blir aldri ferdige, og vi kan aldri tiltatte oss å miste fokus.
Selv om det nazistiske miljøet i Norge er lite, er det ekstremt farlige miljø, og det må møtes med større politisk motstand. Det kan aldri bli en oppgave for politiet alene å bekjempe nazistiske organisasjoner, det er politikerne som har hovedansvaret. Vår største trussel er ikke at organisasjonene finnes, det er likegyldigheten. Likegyldighet er nazismens og rasismens beste venn, og derfor må AUF være rasismens verste fiende. Vi må fortsette å mobilisere ungdom til å ta aktive valg, for det finnes ingen passiv antirasist – bare passive rasister.
Å ta til orde mot rasisme kan også ha sin pris. I 2004, mens jeg var leder av AUF i Akershus, tapetserte medlemmer av Nasjonal Ungdom Jessheim sentrum med nynazistiske plakater. Ordføreren i kommunen reagerte med å gjøre ingenting. Som AUF-leder var det selvsagt at jeg måtte reagere på dette, og jeg gikk i alle lokalavisene og krevde handling mot rasisme. Prisen å betale ble at jeg ble fulgt etter hjem, slått og truet av nynazister, og én dag sto de på døra mi hjemme. Politiet sa at det verste jeg kunne gjøre var å la nazistene få viljen sin, og at jeg skulle trues til stillhet. Jeg ble utstyrt med caps, solbriller og hettegenser så jeg ikke skulle kjennes igjen på gata, og bodde et par netter utenfor hjemmet. Hendelsen var skremmende, men et bevis på at vår kamp var rett. Fordi AUF turte å si fra, anså nazistene oss som en trussel.
Kampen mot ytterste høyre kommer dessverre til å bli viktig i tida som kommer, både i Norge,Sverige og resten av Europa. Men enda viktigere er kampen mot hverdagsrasisme. Den rasismen
folk utsettes for hver eneste dag, som gjør at folk ikke får seg jobb, bolig eller blir mobbet og
møtt med skjellsord. Det går en rød tråd gjennom enhver form for rasisme, og det går ikke an å ta
avstand fra bare deler av den. Derfor er kampen mot hverdagsrasisme også et viktig bidrag mot
nazisme.
Kampen fortsetter – rasismen skal knuses!
Her er to oppslag fra da jeg var leder av AUF i Akershus og jobbet for å sette arbeidet mot rasisme og nazisme på den politiske dagsorden:
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article885470.ece
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article1197597.ece
5 kommentarer:
Helt utrolig vidunderlig og fantastisk bra! Engasjerende og motiverende til tusen! Takk!
Det er fantastisk viktig, det du skriver om her, Åsmund!
Selv om vi her hjemme i Norge har både et kommunevalg og et nytt stortingsvalg foran oss, frem til neste regjeringsvalg i Sverige (og resten av det svenske folk klarer å åpne øynene for Mona Sahlin), synes jeg det er viktig at vi hjelper våre naboer i kampen mot Sverigedemokraternas vei mot gjennomslag i deres rasistiske og sneversynte politikk.
Det skal ikke være sånn at knappe 6% skal få overgå de resterende 94%!!
Du har helt rett når du sier at likegyldighet er rasismens største venn. Dette er grunnen til at man BØR bruke stemmeretten når man kan!
Det er en vesentlig forskjell å være imot innvandring fra visse kulturer til sitt eget hjemland og det å være rasist. Selv om jeg ikke tviler et sekund på Sverigedemokratenes åpenbare rasisme, så føler jeg at alle former for kritikk av innvandring anses som rasisme av venstresiden. Når dette kortet kastes såpass mange ganger uten at venstresiden i det hele tatt anerkjenner den mengden folk som er skeptiske til innvandring, så fremstår dere som utrolig arrogante og rett og slett uintelligente.
Innvandring er en viktig debatt, og det å avfeie all diskusjon om en restriktiv innvandringspolitikk som rasisme er rett og slett å bevise hvor feig en selv er.
Anonym: Du tar feil. Det er ikke forskjell på å være imot innvandring *fra visse kulturer* og å være rasist. Det å være rasist handler om å diskriminere folk på grunn av rase, nasjonalitet, kulturell bakgrunn eller lignende, og hva er det du gjør når du utelukker *visse kulturer* fra innvandring til Norge? Jo, du diskriminerer dem.
Det er en helt ærlig sak å mene at vi ikke burde ta inn så mange flyktninger eller asylsøkere hvis man begrunner det med Norges manglende evne til å tilby disse menneskene hjelp og inkludering. Jeg er dypt og intenst uenig, men det er allikevel en ærlig sak. Men jeg har møtt folk fra alle kulturer som er oppegående, samfunnsengasjerte og oppriktig hyggelige mennesker, og derfor er jeg imot å definere hvem vi skal hjelpe ut fra hvilken kulturbakgrunn de har.
Det var en gang at et flertall i folket syntes det var greit å eie slaver, eller at heksebrenning burde tillates, eller at vi ikke trengte arbeiderrettigheter. Skulle de som mente noe annet la vær å mene det, bare fordi mange mennesker mente noe annet? Selv tror jeg ikke at et flertall av Nordmenn ønsker å stenge grensene. Norge tjener faktisk på innvandring, og selv den Norsk-Somaliske befolkningen (regner med at det er en av disse "visse kulturene" du snakker om) bidrar med mer til den norske økonomien enn den tar ut av den.
Innvandring er ikke en viktig debatt. Inkludering og integrering er en viktig debatt. Fordi selv om vi skulle stengt grensene i morra har vi fortsatt en betydelig andel av den norske befolkningen som blir diskriminert og satt utenfor på bakgrunn av hudfarge, navn, nasjonalitet eller kulturell bakgrunn. Og for hver gang Siv Jensen og Christian Tybring-Gjedde åpner kjeften og snakker om innvandring blir det værre. Vi trenger et samfunn som tar imot disse menneskene, ser dem som potensielle nye gode borgere i det norske velferdssamfunnet, og behandler dem deretter. Ikke et samfunn som mistenkeliggjør dem nesten før de setter foten på norsk jord.
Det er på tide å møte den ytterliggående høyresida med sterkere virkemidler sier du i hovedinnlegget ditt, men hva tenker du på da? Sverigedemokratene ble valgt inn i riksdagen pga en ulmende misnøye blant den svenske befolkningen. Da ligger løsninga på problemet å adressere frustrasjonen, ikke gjennom å ta i bruk "sterkere virkemidler".
Hva nå enn du legger i det.
Skal man bli kvitt Sverigedemokartene, eller andre rasistgrupper i Norge eller Sverige eller andre steder, er man nødt til å adressere frustrasjonen som gir ekstremismen fremvekst. Noe som oftest er dårlige levekår og ulike sosiale problemer. Får man bukt med de sosiale problemene til de som stemmer fram ekstremistene, blir man også kvitt partier som Sverigedemokratene og grupper som spiller på innvandringshat.
Legg inn en kommentar