Åsmunds blogg

AUF er summen av oss alle

2010-10-12T11:27:00.007+02:00

Om to dager skal AUF velge Martin Henriksen sin etterfølger. Det er store sko å fylle. Mye går bra i AUF, men vi må alltid strekke oss lenger. Jeg håper landsmøtedelegatene bruker de neste dagene på å diskutere politikk og hvordan AUF kan bli enda bedre. For organisasjonsbygging og politikkutvikling er ikke en enmannsjobb, men et lagspill. Noe av det beste med AUF, er at AUF er summen av oss alle. Og jeg mener en god leder er den som skaper et godt lag.

Jeg har brukt bloggen min til å skrive om politikkområder som er viktige for meg. Små og store saker som vi i AUF setter oss inn i, som vi diskuterer og omformer til konkrete krav for å skape en mer rettferdig verden. Men flere har også spurt meg om hva jeg mener bør være AUFs viktigste organisatoriske satsningsområder i den kommende landsmøteperioden. Jeg har mange tanker for hvordan AUF kan bli en enda bedre organisasjon, blant annet for økt politisk takhøyde, fokus på likestilling og inkludering og for styrking av lokallagene.

Et AUF med større politisk takhøyde
Vi trenger et AUF med større politisk takhøyde og mer debatt. Politiske uenigheter gjør oss tryggere på at vedtakene vi fatter er riktige, argumentasjonen blir bedre og vi er bedre rustet til å forsvare standpunktene våre når vi møter motstanderne til debatt. Det skal aldri være tvil om hva AUF mener om en sak, men vi må tørre å utfordre hverandre på gitte sannheter. Jeg ønsker meg et sentralstyre som snakker mer med folk og er mer ute i organisasjonen. Fylkeslaga skal kunne påvirke beslutninger i sentralstyret, ikke bare orienteres om beslutningene som er fattet. Derfor må sentralstyret i AUF invitere organisasjonen til rådslag når viktige beslutninger skal tas.

Et mer likestilt AUF

For noen uker siden starta jeg en jentestafett på bloggen min. Det handlet om at vi gutta må bli flinkere til å gi jenter plass, og at vi må bygge jenter som tar mer plass. Jentestafetten har vist at AUF har mange tøffe, flinke og uredde jenter med sterke meninger og at mange viktige likestillingskamper fortsatt står foran oss. Derfor har jeg lyst til å invitere landsstyret i november til å starte en kampanje for likestilling internt i AUF. Jeg mener at AUF må bruke det neste halve året på å jobbe systematisk for likestilling. Vi må fokus på likestilling når vi verver, aktiviserer nye medlemmer, skolerer og ved valg på årsmøtene i fylkes- og lokallag over nyttår.

Likestilling handler mye om å ha et konstant fokus i alt vi gjør. Hver eneste gang vi mister fokus, tar vi et skritt tilbake. Derfor vil jeg at AUF i mars skal invitere til en nasjonal likestillingskonferanse, for å oppsummere, gjøre opp status og stake ut kursen fremover mot et mer likestilt AUF.

Norges mest inkluderende organisasjon
For fire år siden ledet jeg et utvalg i AUF som skulle jobbe for en mer inkluderende organisasjon. Landsmøtet i 2006 satte som mål at AUF skulle bli Norges mest inkluderende ungdomsorganisasjon. Det har gitt resultater. For situasjonen har blitt mye bedre de siste fire årene.

Mange fylkeslag har gjort en jobb for å få flere med minoritetsbakgrunn opp og frem, og det har gitt resultater. Mani og Kamzy leder to av AUFs største fylkeslag, Prableen er spaltist i Si ;D i Aftenposten, Masud er innstilt som ordførerkandidat i Drammen og Khalid, Abdullah, Hawjin, Samad er blant mange folkevalgte. For fire år siden hadde AUF aldri hatt en fylkessekretær med minoritetsbakgrunn, i dag har vi hatt mange.

AUF er i dag en mer mangfoldig organisasjon, det har gjort AUF til en bedre organisasjon. Fremdeles er vi ikke gode nok, vi må alltid strekke oss lenger. For AUF skal gjenspeile ungdommene i Norge, derfor trengs det et bevisst fokus, aktiv rekruttering, gode rollemodeller og flere konkrete tiltak.

Lokallag - mer enn bare festtaler
Vi sier ofte at lokallaga er ryggraden i AUF, det er helt sant. Lokallaga er det viktigste i AUF og det er de som holder organisasjonen oppe. Men lokallaga kan ikke bare være noe vi snakker om i festtaler, vi må ha konkrete tiltak for å gjøre jobben som lokallagsleder lettere og artigere.

For det er på mange måter vanskeligere å være lokallagsleder enn å være leder i AUF. Lederen i AUF har et stort privilegium, nemlig å få lov å reise rundt å snakke for engasjert ungdom på AUF-møter. En lokallagsleders viktigste oppgave er å rekruttere engasjert ungdom. Det gjør det vanskligere å være lokallagsleder, men det gjør det også enormt mye viktigere å være nettopp lokallagsleder.

Det å være lokallagsleder kan være en ensom oppgave. Jeg har lyst til å komme til alle lokallagene som inviterer meg. Men like viktig er det å sørge for å gi lokallagene de verktøyene de trenger hver eneste dag. Det har jeg blogga om tidligere, så les gjerne mer om mine tanker om lokallaga.

Sjekk også gjerne ut mine videoer om rent vann til alle og hvem jeg mener AUF burde bruke stemmen sin for.

Modig valg av Nobelkomiteen, nå må Norge være like modige!

2010-10-08T12:02:00.001+02:00

I dag er verdens oppmerksomhet rettet mot Norge. Nobelkomiteen utpeker den de mener mest fortjener anerkjennelse og støtte for sitt fredsarbeid. Fred kan aldri oppnås uten grunnleggende menneskerettigheter og demokrati, og dette er en modig utdeling.

For første gang siden 1989 gis fredsprisen til en som har jobbet for demokrati i Kina. Det er god grunn til å rose Nobelkomiteen for utdelinga til Liu Xiaobo. Kina har advart Nobelkomiteen og når Kina reagerer så kraftig som de gjør i dag, så er det et bevis på at prisutdelingen var riktig.

Liu Xiaobo betaler en høy pris for sitt engasjement. I 2009 ble han dømt til 11 år i fengsel etter å ha vært en av mennene bak demokratioppropet Charter 08. Og Liu er en av de sentrale i demokratibevegelsen som endte med studentopprører på Den Himmelske Fredsplass i 1989. det som skjedde der er en illustrasjon på hva kampen for ytringsfrihet og demokrati kan bety. Ikke-voldelige aktivister ble møtt av soldater og stridsvogner, og flere hundre mennesker måtte bøte med livet.

Norge er et av få land som har en menneskerettighetsdiaolog med Kina. Det er bra at Norge har dialog med verdens mest folkerike land. Men dessverre har press fra det internasjonale samfunnet ikke ført til store endringer, tvert imot mener mange menneskerettighetsorganisasjoner at utviklingen i Kina går i negativ retning. Etter 13 år med menneskerettighetsdialog er det på tide at Norge legger større press på Kina. Jeg håper fredsprisen kan bidra til dette. Fredsprisen er en viktig anerkjennelse av Liu Xiaobo og alle andre som kjemper for demokrati i Kina.

Jeg mener at Norge må gjøre mer for demokratibevegelsen i Kina, og håper at dagens fredsprisutdeling kan være et startskudd for det. Norge er nå inne i en prosess og forhandler om en frihandelsavtale med Kina. AUF må kreve at Trond Giske stiller strengere krav om en positiv utvikling når det gjelder menneskerettigheter. Våre handelsinteresser kan aldri gå foran hensynet til grunnleggende menneskerettigheter.

Over hele verden sitter tusenvis av mennesker i fengsel som politiske fanger. De er mennesker som ofrer sin egen frihet for vår felles frihet. Dette er en pris for alle politiske fanger og en påminnelse om at vi alltid må gjøre mer. For ingen er fri før alle er fri.

En mer offensiv klimapolitikk!

2010-10-07T18:50:00.011+02:00

Vår generasjons største utfordring er klimakampen. Skal vi lykkes er vi avhengig av modige politikere som tørr å vise vei og som viser vilje til handling. Derfor var det viktig at vi vant valget i fjor, for en regjering dominert av Høyre og FrP ville neppe hatt klima som sin felles store kampsak. Partier som mener at økonomi skal gå foran økologi vil aldri løse de miljøutfordringene vi står overfor.

Nicholas Stern som er mannen bak den anerkjent Sternrapporten har sagt at klimaendringene er den største og mest vidttrekkende markedssvikten som noensinne er sett. Og når markedet er problemet, kan markedet heller ikke være løsningen. Derfor trenger vi rødgrønne politikere med mot i brøstet og vett i pannen!

Det er mange gode tiltak i statsbudsjettet: regjeringen følger opp satsningen mot avskoging av regnskoegn ute i verden og bevilger mer penger til klimatiltak internasjonalt. Det er også bra at regjeringen ikke øker avgiften på biodiesel, at belønningsordningen for kollektivtrafik i de store byene økes og at den satser på klimakutt i transportsektoren. Men jeg mener vi må gjøre mer og den rødgrønne regjeringa kunne satt et tydligere miljøstempel på statsbudsjettet.

Penger til åpning av Jan Mayen
Regjeringen setter av 10 millioner til å åpne havområdene utenfor Jan Mayen for olje- og gassvirksomhet. AUF ønsker at all utvinning av olje og gass på norsk sokkel skal være avviklet innen 2050. Dette skal gjennomføres ved at det ikke gis nye utvinningstillatelser, og at man gradvis faser ut eksisterende felt. Åpning av nye havområder er med andre ord ikke løsninga på klimautfordringene!

Kutter i CO2-håndtering

Et av de verste kuttforslagene i statsbudsjettet er ønsket om å redusere bevilgningene til CO2-håndtering med 800 millioner. Det går blant annet utover rensing av et av landets største punktutslipp, nemlig gasskraftverket på Kårstø. Resultatet er at nok et miljøløfte ser ut til å bli brutt. AUF har hele veien krevd rensing av Kårstø fra dag en. Nå er vi på overtid og vi i AUF gir oss ikke før det er på plass!

Svak satsning på havvindmøller

Regjeringen vasler en liten økning til pilot- og demonstrasjonsprosjekt av havvind på 30 millioner. AUF vil at Norge skal bli en ledende nasjon på havvindmøller, 30 millioner blir derfor en alt for svak satsning. Skal vi nå vårt mål om å være ledende på dette området må pengeoverføringene mangedobles.

Slår beina under Klimaforliket

Regjeringen svikter også på et sentralt punkt i Klimaforliket fra Stortinget. Her ble det lovet at det skulle legges frem egne klimagassbudsjett for å synliggjøre hvordan statsbudsjettet påvirker klimagassutslippene. Tre år seinere har det ikke skjedd noen ting.

Klimakampen handler om solidaritet ovenfor de fattige i verden som blir hardest rammet og generasjonene som kommer etter oss. AUF må stå på for at Norge skal gjøre mer, vi har et moralsk ansvar for å vise vei. Vi har pengene og mulighetene, nå trenger vi bare viljen til å legge om til et fornybart samfunn allerede nå!

Et rødgrønt budsjett!

2010-10-05T11:27:00.010+02:00

I dag la finansminister Sigbjørn Johnsen fram statsbudsjettet. Dagen er litt som julaften og bursdag på en gang for alle oss som er opptatt av politikk – dagen hvor det legges fram hva Norge skal bruke pengene på det neste året. Når statsbudsjettet legges fram hver oktober skal ord og partiprogrammer omgjøres til kroner og handling.

Den store utfordringen for regjeringa er å redusere forskjeller mellom folk. For selv i rødgrønne Norge øker forskjellene. Kamp mot forskjells-Norge og mer rettferdig fordeling vil være regjeringas viktigste oppgave. Da trengs det sterkere virkemidler – regjeringa må i større grad vise vilje til å omfordele og prioritere, og gå vekk fra høyresidas skattenivå fra 2004.

Statsbudsjettet innholder mange viktige AUF-seire og jeg er glad vi har en regjering som prioriterer velferd framfor skattelette til de rikeste.

Det betyr at vi neste år får:
- 1000 nye studentboliger
- 2200 nye studieplasser som gjør at flere kan ta høyere utdanning
- 425 millioner mer til bekjempelse av frafall
- 25 millioner to kamp mot ufrivillig deltid som er en av de viktigste likestillingssakene
- 2000 nye sykehjemsplasser som skal sørge for en tryggere og bedre alderdom for våre besteforeldre
- 2 uker mer pappaperm, det er bra for likestillinga og det er bra for unga

Neste år skal vi bruke 1,4 milliarder mer til jernbane. Veivedlikehold og rassikring er viktig for folk og næringsliv i distrikta. Men det er skuffende at regjeringa ikke prioriterer å øke studentrabatten på kollektivtrafikk. Det har vært et viktig krav fra AUF i mange år. En dobling av studentrabatten ville vært enkelt og billig å gjennomføre. Nå må vi mobilisere AUFere over hele landet – i 2012 skal vi ha en dobling av studentrabatten.

Med dette statsbudsjettet settes endelig barnevernet høyt på prioriteringslista, og det er på tide. Regjeringa vil øremerke 240 millioner kroner til flere stillinger i det kommunale barnevernet, og flere barn skal få hjelp i det statlige barnevernet.

I år som i fjor kommer også opposisjonen, med Siv Jensen i spissen, til å stå som et hylekor for alt de mener er galt i landet vårt. Avisene er fulle av overskrifter over alle som er skuffet, og det kan virke som det er fullstendig unntakstilstand i Norge. Vi bør minne oss selv på at vi bor i verdens beste land, og de er økninger på de aller fleste områder.

Hold sparekniven unna internasjonal solidaritet!
Det gjør det ekstra skuffende at der regjeringa velger å kutte er i bistandsbudsjettet. Bistandsbudsjettet går fra 1,09% BNI til 1,02 % BNI. Det kan se lite ute, men symbolikken i det er stor – verdens rikeste land velger å kutte til de fattigste. Det er riktig at få av kuttene tas ute i verden, men bistand til Afrika er kutta.

Vi godtar ikke Solheims unnskylding. Det finnes nok av gode bistandsprosjekter vi kunne brukt de pengene på, isteden gjør vi oss selv til den første regjeringa på svært mange år som reduserer bistandsbudsjettet. Bistand er ikke noe vi driver med for å få stemmer, det er noe vi gjør fordi det er riktig for å bidra til en mer rettferdig verden. Det er bare AUF som kan lage det nødvendige presset for å reversere bistandskuttet. AUFere i hele landet må gjøre det like vanskelig for de lokale stortingsrepresentantene og forsvare bistandskutt som det ville vært å forsvare kutt til en lokal samferdselssak.

Bistandsløftene bør stå over alle andre løfter. For det er ikke et løfte vi har gitt til oss selv, eller til egne velgere – det er et løfte vi har verdens aller fattigste!

Vår beskjed til Sigbjørn Johnsen er klar – AUF godtar ikke en krone i kutt i bistandsbudsjettet. Verdens rikeste land må øke, ikke senke støtte til de fattigste i verden.

Hold sparekniven unna internasjonal solidaritet!

Mer rødgrønt
Dette er et budsjett hvor AUF har fått mye gjennomslag, men det er også et budsjett som viser at AUF fortsatt trengs. Norge trenger mer solidaritet og vi trenger mer rettferdighet. Jeg skulle ønske meg et statsbudsjett med enda sterkere rødgrønn profil. Et statsbudsjett hvor vi sa at det var viktigere med et skikkelig løft for rusomsorgen enn å opprettholde skattenivået til ei høyreregjering.

Et statsbudsjett hvor vi gjorde slutt på forskjellsbehandlingen av norske barn og asylbarn. Det er på tide at alle enslige mindreårige asylsøkere blir overført til barnevernet.

Et rødgrønt budsjett hvor vi tok krafttak for flere og bedre lærlingplasser.

Og et budsjett som tar enda større ansvar for klima og miljø.

Hvilke verdier et parti og en regjering bygger på vises i budsjettene. Når FrP vil kutte i bistand og arbeidsledighetstrygd er det ikke bare tall på et papir. Det ville ha rammet mange hardt, og det vet FrP. Med et pennestrøk i finanskomiteen vil de ta fra millioner av fattige muligheten til et bedre liv. Det er de harde realitetene. Regjeringa har lagt fram et godt budsjett – neste år må AUF gjøre det enda bedre.

Et AUF som bryr seg!

2010-10-04T18:46:00.005+02:00

AUF er Norges største og sterkeste politiske ungdomsorganisasjon. Med 10 000 medlemmer i ryggen er vi en viktig og tydelig stemme både innad i Arbeiderpartiet og i samfunnet generelt. Hva vi mener og gjør kan og må spille en viktig rolle for hvilken politikk som føres i Norge. AUF er store og sterke nok til å engasjere oss i en bredde av saker. AUF skal bry seg i stort og smått. Ingen sak er for liten – ingen sak er for stor! Men i AUF bør vi diskutere hvem er det som trenger AUF aller mest, hvor vi skal legge ned tyngden vår. Jeg mener AUF bør være stemmen til dem som ingen andre snakker for, dem som trenger oss aller mest, både her hjemme i Norge og ute i verden.

Stemmen til ofrene i verdens ignorerte konflikter
AUF har en rask ryggmargsrefleks på å bry seg når det skjer store katastrofer i verden. AUFere hele Norge var blant de første som samla inn penger både til tsunami-ofrene og etter jordskjelvet på Haiti. Noe av det flotteste med AUF er nettopp vår raske evne til å reagere. Det skal vi fortsette å gjøre – men vi skal også snakke om de konfliktene i verden som ikke når fram i nyhetsbildet. I Kurdistan blir folk fengslet og drept for å snakke for sine rettigheter, i Vest-Sahara har en hel befolkning sittet 30 år i flyktningleire og venter på å vende hjem, i Nord-Uganda er titusener av barn traumatisert etter å hva vært brukt som barnesoldater, og Sierra Leone dør 1 av 7 kvinner når de skal føde. Disse konfliktene er ikke glemt av verden, de er ignorerte, og derfor skal AUF være stemmen til ofrene i verdens oversette konflikter.

Solidaritet og humanisme i asylpolitikken
Antall asylsøkere i Norge ser i år ut til å bli nesten halvert, og Norge er blant de landa i Europa som har redusert antall asylsøkere mest. Jeg er stolt av den rødgrønne regjeringen vår, men dessverre har de skuffet stort i asyl- og flyktningpolitikken, og AUF har all grunn til å protestere på urett som begås også av våre egne. AUF skal være krystallklare på at det ikke er noe mål i seg selv å redusere antall asylsøkere. Vi skal være en tydelig stemme for mer solidaritet og humanisme i norsk asylpolitikk, og som jobber for mer verdig liv for de som oppholder seg i Norge. Mange asylsøkere blir sittende åresvis på mottak, uten å ha noe og gjøre og uten å ane hvordan framtiden vil bli. Vi kan ikke godta at folks liv blir satt på vent – vi krever raskere behandling, og mer verdighet i hverdagen.

Til kamp for frihet til alle
AUF skal være stemmen til alle de ungdommene som ikke får lov til å gifte seg med hvem de vil. Det er altfor mange ungdommer som ikke får lov av familien eller omgivelsene til å være sammen med den de ønsker fordi de har feil bakgrunn, religion eller kjønn. AUF sto på i mange år for en lov som tillot at Ada kunne gifte seg med Eva, og den felles ekteskapsloven som ble vedtatt i 2008 var en stor seier for oss. Samfunnet har endra seg dramatisk de siste tiårene, og de aller fleste har fått mye større frihet, men det er en mager trøst for de som fortsatt føler press fra familie eller samfunn. Fremdeles er tvangsekteskap, fordommer og fordømmelse store problemer for mange, og noen må gå foran og ta kampen slik at disse problemene anerkjennes. Ugreie holdninger bekjempes best ved å sette søkelyset på dem og ta debatten, og det skal AUF gjøre. Vi skal fortsette å kjempe til alle har friheten til å leve det livet de ønsker seg, og til å elske hvem de vil.

Et AUF som er stemme for de barna som er mest usatt
AUF skal være stemmen til barn som blir mobbet på skolen eller på fritida. Mobbing skaper sår for resten av livet, og bidrar til å ødelegges folks selvbilde. Kampen mot mobbing er en kamp hver og en av oss må ta hver eneste dag, men først og fremst må den kjempes fram av politikerne. Barnevernsbarn er blant de mest utsatte i Norge, og i mange sammenhenger sviktet dobbelt. - først av sine omgivelser og så av storsamfunnet. Kampen for barna i barnevernet er både en kamp for at alle skal ha rett på en verdig barndom, men også en kamp for barnas framtid. Vi veit at barnevernsbarn er de som er mest utsatt både for å falle utenfor i skolen og for å havne utenfor arbeidslivet. Satsning på barnevernet er både satsning på barns liv og en viktig investering i framtida.

10.000 lytteposter
Spør du vennene dine i AUF hvorfor de valgte å engasjere seg i politikken, så vil mange svare at det var en enkeltepisode eller et provoserende eksempel på urettferdighet som fikk dem til å velge å bruke fritiden sin på AUF. Det finnes nesten like mange historier som det finnes aktive AUFere, og nettopp derfor må vi jobbe mer med den urettferdigheten folk opplever i det daglige. Gjennom våre medlemmer har vi nesten 10 000 lytteposter i hele landet. Å ta problemer som mobbing, rasisme, diskriminering, tvangsekteskap og skjevhet i skolen på alvor, kan gjøre at AUF føles mer relevant for medlemmene våre, og det vil både organisasjonen og medlemmene bli sterkere av. AUFs store fordel er at vi er store nok til å ha en bredde i vårt engasjement. For oss er ingen sak for stor og ingen sak for liten, men vi har et spesielt ansvar for å bry oss om de som faller utenfor og ingen andre snakker for – da gjør vi en forskjell. Mahatma Gandhi er et viktig forbilde for meg, og han har uttalt at:

«Hvis du er i tvil om hvilken vei du ønsker at samfunnet skal gå, husk da ansiktet til det fattigste og svakeste mennesket du noen gang har sett. Spør deg selv om det skritt du vurderer vil være til nytte for ham eller henne. Vil hun eller han oppnå noe med det? Vil det bidra til at vedkomne får tilbake kontrollen over sitt liv og sin skjebne?»Det er nettopp det AUF skal gjøre. For politikk handler prioriteringer, og for oss er det aldri noen tvil om hvem som skal prioriteres. Det er de som trenger det mest. For alle politiske valg vi skal ta både nasjonalt og internasjonalt må vi stille oss spørsmålet til Gandhi. Hvem vinner og hvem taper på vår politikk?

AUF skal ta valgene som bidrar til mer frihet og rettferdighet, både i lokalpolitikken, på Stortinget og internasjonalt. Det har vært AUFs historie, i over 100 år har vi foreslått politikk som skal gi folk kontroll over egne liv – nå er det opp til oss å ta våre steg og våre kamper for et mer rettferdig Norge og for en mer rettferdig verden.

2010-10-04T11:34:00.005+02:00

Kvinnekamp, makt og solidaritet

2010-10-02T16:12:00.001+02:00

Gjesteinnlegg av Elise Kleiven, fylkesstyremedlem i AUF i Troms

I Norge har vi juridisk sett like rettigheter og plikter for kvinner og menn på tilnærmet alle samfunnsområder. Dessverre er ikke lovfestede rettigheter nok til å oppnå likestilling mellom kjønnene. Det er andre samfunnsmekanismer- og institusjoner som gjør at vi er langt unna reell likestilling. Dessuten handler likestilling om mer enn rettigheter og plikter, det handler om like muligheter. Muligheter er avhengig av frihet og sikkerhet.

For å nå målet om reell likestilling tror jeg det er avgjørende at vi har hele folket med på laget. En illusjon om at vi er likestilte, eller at ”det er jo ikke sååå store forskjeller da”, er med på å svekke en realisering av faktisk likestilling i Norge. For å få med folket på laget tror jeg vi må minne oss selv og andre om hvorfor likestilling er viktig. Jeg mener likestilling er viktig av to hovedgrunner.

Det ene er et menneskesyn om at alle er like mye verdt, altså rettferdighetsbetraktninger. Det andre er at et likestilt samfunn fører til at samfunnet som helhet fungerer bedre. Demokratiet blir bedre av at ledende maktposisjoner gjenspeiler folket. Samfunnsøkonomiske gevinster av kvinnefrihet står i kø: færre helseproblemer som følge av mishandling og større yrkesdeltakelse er de viktigste.

Muligheter, frihet og sikkerhet er dessverre fremmedord for mange – både i inn- og utland. I AUF er vel alle enige om at full likestilling på alle områder er målet, men hvordan skal vi nå målet? Jeg mener kvinnekamp, solidaritet og makt er viktige faktorer.

Kvinnekamp og solidaritet

For å få gjennomslag mener jeg kvinneforkjempere må ta ordet likestilling tilbake. Vi må ha et kritisk blikk til hvilke kamper som kan kalles en likestillingskamp. Ordet ”likestilling” kan ikke brukes i enhver sammenheng hvor vi ønsker å oppnå noe, da mister kvinnekampen mye av sitt egentlige innhold og formål – å frigjøre kvinner. Å legge ut et bilde av seg selv naken på Twitter er f.eks. ikke en viktig kvinnekamp, det er å eksponere seg selv.

Tiden er også inne for prioriteringer av hvilke kvinnekamper som skal kjempes. Vi skal aldri slutte å kjempe for likelønn, fordi flere kvinner må frigjøres fra økonomisk avhengighet. Men, vi må i langt større grad enn i dag ha solidaritet med de tause stemmene som ikke når det offentlige rom pga. undertrykkelse eller frykt. Kampen mot fysisk og psykisk vold, tvangsekteskap og omskjæring av jenter er de viktigste kvinnekampene fremover.

Makt

Det er stor mannsdominans i så og si alle samfunnets lederposisjoner. Dette gjør at det er menn som setter dagsorden i samfunnet. Kan vi stole på at mennene tar opp spørsmål som angår kvinner spesielt? Og gjenspeiler eller representerer de få kvinnene i lederposisjoner alle kvinner?

Vi trenger ikke å lete lenger unna enn vår egen organisasjon for å finne disse skjevhetene. Det er påfallende at bare 4 av 19 fylkesledere er jenter i AUF. Er det tilfeldig at det bare er 6 jenter som er fylkessekretærer? Og hvorfor er det tilfeldigvis slik at i en ungdomsorganisasjon på 10.000 medlemmer er det tilfeldigvis 8 gutter og 6 jenter som er foreslått til sentralstyret. Kanskje er det tilfeldig? Kanskje ikke?

La ord om likestilling og inkludering bli til handling. Tiden er inne for et inkluderingsutvalg i AUF.

Følg Bloggstafetten om likestilling!

Les Marte Søimer Bjørkedal: Vi krever likelønn for for likt arbeide

Les Nicoline Berge Schie: Til kamp for våre søstre verden over
Les Emilie Bersaas: Jenter = prestisjeprodukt?
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

På tide med et asyloppgjør på barnas vegne!

2010-10-01T11:45:00.007+02:00

I ett av verdens rikeste land konkurrerer partiene om å ha en mest mulig streng asylpolitikk. Arbeiderpartiet har også kastet seg inn i konkurransen med en språkbruk som ikke hører hjemme i et sosialdemokratisk parti. AUF må ta opp kampen. Asylpolitikken trenger partiets salt.

Knut Storberget sier i dag at Justisdepartementet vil legge frem en stortingsmelding om barn på flukt neste år. Det er på høy tid at vi får en helhetlig debatt om asylbarn. Det er de mest utsatte som må betale prisen når de rødgrønne velger å være "hard i klypa", nemlig barn på flukt. FNs barnekomite har gang på gang kritisert Norge for måten vi behandler asylbarn på, og disse barna fortjener at noen tar opp kampen for de! Jeg mener Norge har en moralsk plikt til å behandle asylbarn på en bedre måte, og som et av verdens rikeste land har vi råd til å være mye rausere og solidariske mot barn på flukt.

Det er på tide at vi tar et oppgjør med norsk asylpolitikk, og setter solidariteten i høysetet! Her er mine ti viktigste krav til Stortingsmeldigen om barn på flukt:

1) Bedre og tidligere hjelp til asylbarn som sliter

En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at over halvparten av enslige mindreårige asylsøkere har klare symptomer på depresjon, men at bare en tredjedel av disse barna får hjelp. Det betyr at det er altfor mange barn som ikke får hjelp med sine problemer, og det er en grusom sannhet når vi vet at disse barna er helt alene i ett fremmed land. Derfor må vi kreve at disse barna får rett til bedre hjelp tidligere.

2) Ikke straff barna for foreldrenes feil

Media skriver stadig om saker hvor barn blir sendt ut etter å ha bodd mange år i Norge. Årsaken er ofte at foreldrene har gjort feil, og foreldrenes ønske om barnas beste fører til at noen forsøker å lure systemet. AUF kan aldri akseptere at barn blir straffet for foreldrenes feil!

3) Barns tilknytning til Norge

I forrige periode vedtok Stortinget at barns tilknytning til Norge skulle bety mer i asylsaker. Jeg mener denne intensjonen er god, men at AUF må legge mer press på at dette blir en realitet. Det er ikke akseptabelt at barn som har levd mange år i Norge, snakker språket og har alle sine venner her, blir sendt tilbake til et fremmed land.

4) Etterforskning når barn forsvinner fra mottak

De siste ti årene har 388 enslige mindreårige asylsøkere forsvunnet fra norske mottak, det er grunn til å tro at flere av disse barna blir utnyttet i menneskehandel. I sommer innrømmet Arne Johannessen at politiet ikke prioriterer å etterforske hvor det blir av barna, og han mente at en av grunnene var at disse barna ikke hadde noe nettverk eller familie som presset på. Når norske barn forsvinner setter samfunnet inn alle ressursene for å finne barnet. Asylbarna fortjener den samme behandlingen, og AUF må være en av de stemmene som krever at sakene blir tatt på alvor!

5) EMA og barnevernet

I Soria Moria-erklæringen i 2005 lovet regjeringen å overføre omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet. I 2007 ble det en realitet for de under 15 år, men regjeringen ser ut til å ha gitt opp og gi det samme omsorgstilbudet til barn over 15 år. I 2003 ble Barnekonvensjonen inkorporert i norsk lov, men til tross for det diskriminerer den norske stat asylbarna grovt. AUF må presse regjeringen til å overføre ansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet. Vi skal aldri godta diskriminering!

6) Egne boliger for barnefamiler

Et asylmottak er ikke et sted å vokse opp for barn. Men realiteten er at barnefamilier bor på små rom på asylmottak i årevis. Jeg mener at alle barnefamilier skal ha rett til egne boliger. Det vil bety bedre oppvekstvilkår for barn, men det vil også gjøre det lettere for familiene å integrere seg i lokalsamfunnet.

7) Ikke returner barn til uverdige forhold

Dublinregelverket sier at en asylsøker skal returneres til det første europeiske landet hvor man søkte asyl. Mange barn har først vært innom Hellas, Italia og Spania før de kommer til Norge, dette er land som i dag ikke gir barn de mest grunnleggende behov. Norge returnerer ikke barn og sårbare grupper til Hellas. Men vi har ingen garantier for at barn som returneres til andre land får den behandlingen de har krav på. Norge må derfor gå gjennom forholdene til asylbarn i de andre Dublin-landene og stanse all retur av barn til uverdige forhold.

8) Reverser reglene om midlertidig opphold til barn over 16 år

I 2008 fremmet regjeringen 13 tiltak for å stramme inn asylpolitikk, ett av disse var at barn mellom 16 og 18 år skulle kunne gis midlertidig opphold frem til de er 18 år og at asylsøknaden da kan behandles på nytt. Midlertidig oppholdstillatelse vil gi færre rettigheter til barna, og tiltaket bærer preg av en ren oppbevaring til barnet er blitt voksen og asylsøknaden kan behandles med andre standarder. Mitt krav er at denne regelen oppheves. Barn skal få lov å være barn frem til de er 18 år, og det må bli slutt på forskjellsbehandlingen.

9) Gjennomgå alderstesting - tvilen må komme barna til god

Jeg er for at vi skal aldersteste asylsøkere når det er tvil om søkeren er barn eller ikke, blant annet fordi jeg mener det ikke er bra at voksne mennesker utgir seg for å være barn og bor i mottak som er laget for barn. Men UDIs alderstesting har fått mye kritikk, og det er på tide med en gjennomgang av metodene for alderstesting. Og vi må i tillegg gjøre et prinsipp hellig, nemlig at tvilen alltid skal komme barnet til gode!

10 ) Bedre utdanning for asylbarn

Asylbarn får ofte skoleplass raskt, men i mange tilfeller blir ikke retten til tilpassa opplæring ivaretatt og kvaliteten er heller ikke god nok. Skolen bør bidra til satsning på helhetlig språkopplæring som inkluderer både norsk og morsmålet. Det må satses på ordninger som leksehjelp og samarbeidet mellom asylmottakene, skolen, PPT og frivillig organisasjoner må forbedres.

24 år i fangenskap er nok, gi Vanunu hans frihet!

2010-09-30T07:12:00.001+02:00

Dette bildet er tatt for nøyaktig 24 år siden. Mordechai Vanunu hadde nettopp avslørt for en hel verden at Israel utviklet atomvåpen, og ble kidnappet av Mossad-agenter i Roma. Han satt fengslet frem til 2004, mange av årene i isolat og har siden sittet i husarrest i Øst-Jerusalem med strenge restriksjoner. Han har betalt en høy pris for sitt engasjement for en atomfri verden, nå er det på tide at han får den anerkjennelsen og belønningen han faktisk fortjener.

For verden trenger flere mennesker som Vanunu, vi trenger flere mennesker som kjemper mot atomvåpen både i ord og handling. For dessverre er det ofte de menneskene som er modigst som må betale den høyeste prisen. I 2005 var jeg så heldig å møte Vanunu på et hotell i Øst-Jerusalem, til tross for at han har forbud mot å snakke med utlendinger og journalister. Men som han sa: Israel kan ikke ta fra meg noe mer, de har tatt min frihet.

Vanunu er altså en mann som aldri kan ferdigsone sin straff. Israel sier de fremdeles frykter at han skal røpe flere statshemmeligheter og nekter å gi han hans rettmessige frihet. AUF har lenge krevd at den rødgrønne regjeringa må gjøre mer for Vanunu. I 2004 søkte Vanunu om asyl i Norge, og UDI mente at han oppfylte alle vilkår for å få innvilget asyl. Men den gang satte Jern-Erna foten ned for Vanunu sin drøm om frihet.

Siden den rødgrønne regjeringen tok over i 2005 har fredsbevegelsen og AUF krevd at Vanunu skal få asyl i Norge og at ambassaden må gi han nødvendige reisedokumenter for å komme seg ut av Israel. Men ingenting har skjedd. AUF gir oss ikke før Vanunu er fri. Vi har ministeren, makta og mulighetene - nå trengs det handling!

I dag er det gått 24 år siden Vanunu ble dratt inn i en bil i Roma av Mossad-agenter. En kidnapping som en demokratisk rettsstat ikke kan være seg bekjent av. Nå er det på tide å gi samvittighetsfangen, menneskerettighetsaktivisten og fredsmannen sin frihet!

La oss bruke denne dagen til å skape oppmerksomhet om saken. La oss bruke denne dagen til å si at 24 år i fangenskap er nok, nå er det på tide med frihet for Vanunu!

Min oppfordring er derfor å bruke dette bildet som profilbilde i dag, og jeg håper at så mange som mulig blir med på en enkel, men virkningsfull aksjon. Det er det minste vi kan gjøre for en mann som har ofret mye i kampen mot atomvåpen og for fred!

Vi krever likelønn for likt arbeide!

2010-09-28T23:18:00.005+02:00

Gjesteinnlegg av Marte Søimer Bjørkedal, AUF i Østfold

Da jeg ble medlem i AUF var det for å være med å gjøre Norge til et enda bedre land å vokse opp i ved å fronte AUFs politikk, møte nye mennesker og kjempe fram nye saker. I løpet av dette året har mange nye saker kommet opp og vært diskutert i AUF. Som ”Nei til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja”, og ikke minst det norske folks rungende nei til ”Monstermastene” i Hardanger.

En annen sak som har vært viktig for AUF å kjempe fram gjennom mange tiår er likelønnsarbeid der menn og kvinner får lik lønn for likt arbeid. Dette er en sak som fort kan bli glemt fordi vi tror
at det ikke eksisterer lønnsforskjeller mellom kjønnene i dag, men statistikken viser oss at det fremdeles er til dels store forskjeller i enkelte yrker.

De fleste mennesker i Norge er opptatt av likelønn mellom kjønnene og tar den kanskje også som en selvfølge, men jeg tror at det er lett å glemme at det faktisk ikke alltid er tilfelle, og at vi i
AUF fortsatt må arbeide for likelønn mellom kjønnene. En del kvinner tjener fortsatt mindre enn menn selv om de har samme utdannelse, type jobb eller år i praksis. Er dette rettferdig? Og hvorfor er det sånn?

Det er ikke så mange tiår siden kvinnene sto for alt arbeidet i hjemmet, utdanningsnivået for kvinner var lavt, og de var i stor grad avhengig av mannen. Dette har forandret seg radikalt. De fleste kvinner i dag har utdannelse, og er i liten grad avhengig å bli forsørget av mannen. Allikevel er det fortsatt slik at en kvinne kan tjene mindre enn en mann bare fordi hun er kvinne! Mener arbeidsgiverne da at kvinner er mindre verdt og ikke fortjener den samme lønnen som menn, fordi de er av et annet kjønn?

Er det noe jeg ikke vil finne meg i, så er det nettopp dette. Etter jeg har fullført videregående skole, høyskole og universitet forventer jeg å tjene akkurat det samme som hvilken som helst mann. Våre oldemødre og bestemødre startet denne kampen, de førte den videre til våre mødre, som igjen førte den til oss.

Som AUF’er mener jeg det er min plikt å føre denne kampen videre på vegne av mine ”formødre” og alle unge jenter i Norge i dag. Denne kampen skal vi vinne!

Følg Bloggstafetten om likestilling!

Les Nicoline Berge Schie: Til kamp for våre søstre verden over
Les Emilie Bersaas: Jenter = prestisjeprodukt?
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

Til kamp for våre søstre verden over

2010-09-23T10:22:00.002+02:00

Gjesteinnlegg av Nicoline Bjerge Schie, leder i Drammen AUF

Jeg føler meg heldig. Jeg bor i et av verdens rikeste land. Jeg kan velge hvem jeg vil gifte meg med. Jeg kan ta utdanning, og jeg kan bestemme over min egen kropp. Dette er rettigheter jeg hele mitt liv har tatt for gitt. Men som ung kvinne og stolt AUF-medlem stopper ikke ønsket om like rettigheter for kvinner og menn ved norges grenser. Det som gjør meg ufattelig trist er viten om at majoriteten av mine medsøstre verden over ikke har det like bra som meg.

I mange land er vold mot kvinner er vanlig. Sjokkerende tall viser at ni av ti afghanske kvinner i Afghanistan er blitt utsatt for vold av et familiemedlem. I enkelte land blir kvinner henrettet for påstått utroskap, noe som ikke en gang er ulovlig i Norge. I flere land er kjønnslemlestelse av jenter vanlig, og det anslås at i Somalia er 98 prosent av kvinner omskjært. Spørsmålet er hvorfor noen vil utsette sine barn for dette?

I mange kulturer stilles det krav til en kvinnes “renhet” når hun gifter seg. Kravene er imidlertid ikke de samme for menn. Noen ser det også som en fordel at en kvinne er lemslestet og ikke har noe glede av seksuell aktivitet. Da sikrer man i alle fall at hun ikke er utro! Men noe av det mest sjokkerende er likevel at slike ting ikke bare skjer langt borte i fremmede land. Det er faktisk slik at norske jenter med bakgrunn fra enkelte andre land utsettes for slike type overgrep. Hvert år behandles flere hundre jenter for skader som følge av omskjæring. Noen av dem har bodd i Norge hele sitt liv.

I motsetning til mange andre land vi har vi kommet langt Norge, men ikke langt nok. I Oslo har politiet etter mange voldtektssaker advart kvinner mot å bevege seg alene enkelte steder, spesielt etter mørkets frembrudd. Hva sier dette oss? Det sier oss at holdningen er at ansvaret legges over på kvinnens skuldre. Går du alene ute kan du bli voldtatt. I enkelte voldtektssaker har til og med gjerningsmannen og forsvarer(!) argumentert med at den fornærmede kvinnen hadde kledd seg så utforende! Dette er uakseptablet.

Dette sier noe om hvor galt det står til med likestillingen i enkelte deler av verden. At kvinner mange steder sees på som menns eiendom er intet mindre enn forkastelig. Dette er nok et bevis på at det ikke nytter å sitte stille. Jeg har en drøm om en verden hvor kjønn ikke legger begrensninger. En verden hvor kvinner og menn er likeverdige, med like rettigheter. Vi trenger rett og slett kvinnerevolusjon - og AUF og Arbeiderpartiet er nødt til å gå i spissen.

Følg Bloggstafetten om likestilling:
Les Emilie Bersaas: Jenter = prestisjeprodukt?
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

Frihet og rettferdighet for Palestina!

2010-09-22T16:35:00.005+02:00

Vårt mål er å redde verden, er det for stort eller vanskelig, kan vi like gjerne legge oss ned å dø. Ordene sto på trykk i Praksis for mange år siden, men det er fremdeles en god beskrivelse for våre ambisjoner og drømmer.I går var FNs offisielle fredsdag, og bakgrunnen for denne dagen viser at en person faktisk kan gjøre en stor forskjell. i 1998 var den britiske filmskaperen Jeremy Gilley lei av å dokumentere vold og krig, og bestemte seg for å kjempe for en dag i året hvor hele verden skulle legge ned våpnene.

Til tross for at han ikke hadde utdanning eller politisk erfaring, nådde han sitt mål. 7. september 2001 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 36/67 og FNs internasjonale fredsdag ble etablert. Siden den gang har dagen blitt brukt til å drive humanitært arbeid i konfliktsoner. I 2006 ble 30 tonn mat levert til Sør-Sudan og i 2008 ble 1,4 millioner barn vaksinert mot polio i Afghanistan. En manns initiativ og iherdige arbeid har gitt resultater. AUF har større potensiale, vi er mange og vi er sterke. Derfor skal vår ambisjon være å redde verden.

Etter over 60 år med okkupasjon og krig fortjener virkelig palestinerne sin frihet og rettferdighet. I USA møtes nå representanter for Israel og palestinerne. Målet er en fredsavtale og etableringen av en fri palestinske stat. Israels brutale okkupasjon er det største hinderet for fred, og den systematiske ødeleggelsen av alt som bidrar til statsbygging gjør at det haster med å finne en løsning.

Tiden for en tostatsløsning er i ferd med å renne ut. Isolasjonen av Gaza gjør kontakt med Vestbredden nærmest umulig. Israel tjener på splittelsen mellom Hamas og Fatah fordi det splitter det palestinske folk, men også fordi det gjør det umulig for en statsadministrasjon å kontrollere hele landet. Den etniske fordrivelsen av palestinere fra Jerusalem må ta slutt, det vil ikke bli fred før man finner en endelig løsning for Jerusalem som palestinerne også kan godta.

Den største utfordringen i forhandlingene er spørsmålet om bosetningene. Palestinerne krever at den midlertidig byggestansen må fortsette, men Israel nekter. Det sier mye om Israels arroganse, når de krever å få fortsette med noe som strider mot Folkeretten i en fredsforhandling! Over en halv million bosettere har sammen med muren ført til at Vestbredden er ghettofisert. Og en stat kan ikke fungere slik Vestbredden og Gaza ser ut i dag. Derfor må muren rives og bosetningene trekkes tilbake!

I går møttes Giverlandsgruppen for palestinerne og ga sin støtte til opprettelsen av en palestinsk stat innen 2011. Det er grunn til å være forsikte optimister, men palestinerne trenger oss mer enn noensinne. Og det internasjonale samfunnet må stå på palestinernes side og støtte deres rettmessige krav. Israel er okkupanten og har derfor det største ansvaret for å skape en fredlig løsning. Det haster med å finne en løsning, og det er på tide at det internasjonale samfunnet stiller makt bak kravene til Israel!

Kamp mot all rasisme!

2010-09-21T16:51:00.011+02:00

I helga har jeg vært i Sverige for å drive valgkamp sammen med nærmere 40 AUFere for en ny regjering. Det er i Sverige som i Norge, det er ungdomsorganisasjonen som sørger for liv i valgkampen. Sammen med SSU farget vi Göteborg rødt – og vi sto på natt og dag, til siste minutt, for å få en ny regjering og nye prioriteringer: jobb til alle og velferd foran skattelette til de rikeste.Selv om skuffelsen var stor over regjeringstapet, var skuffelsen aller størst over at det rasistiske partiet Sverigedemokratene fikk 20 medlemmer valgt inn i det svenske parlamentet.

Sverigedemokratene ønsker å redusere innvandringen i Sverige med 90 prosent, flere av medlemmene benekter jødeutryddelse og en av de innvalgte parlamentarikerne mener at innvandrere har et kriminelt gen. Dette er det første fremmedfiendtlige partiet som har fått
tilgang til talerstolen i parlamentet, og det politiske Sverige har med dette mistet sin uskyld.

Det er skremmende at parti som skaffer stemmer på frykt og hat øker sin oppslutning, men dessverre er det ikke overraskende eller unikt. Over hele Europa ser vi hvordan fremmedfiendelige partier er i vekst. I Tyskland, Østerrike, Danmark og Italia har høyreekstreme partier opplevd stor fremgang, og flere av dem har kommet langt inn i maktas korridorer.

I Norge har vi ikke noe åpent rasistisk parti av betydning, men fremmedfrykten finnes i politikken også her. Jeg ser med bekymring på at Fremskrittspartiet bruker innvandringskortet hver eneste gang det går dårlig på meningsmålingene, og bidrar til at fremmedfrykt blir stadig mer stuerent. Det er på tide å møte den ytterliggående høyresida med sterkere virkemidler – vi kan ikke finne oss i mobbing og trakassering, og at hat og frykt blir et politisk virkemiddel.

For ti år siden ble Benjamin Hermansen drept av nynazistgruppa Boot Boys. To år før ble Arve Benheim Karlsen drept i Sogndal, fordi han var adoptert fra India. Drapene var en sjokkerende påminnelse om at det ekstreme høyre aldri kan bagatelliseres. Drapene førte til enorme reaksjoner. I Oslo ble det arrangert en demonstrasjon som skulle bli den største siden andre verdenskrig, og over hele landet ble det avholdt markeringer.

Det var utrolig viktig at folk reagerte med avsky den gang, men problemet er at kampen mot rasisme diskuteres først når det er for sent, etter en hendelse som får folk til å reagere. Kampen mot rasisme er noe som må jobbes med hver dag, hele tiden. Det er slitsomt å være antirasist, fordi vi blir aldri ferdige, og vi kan aldri tiltatte oss å miste fokus.

Selv om det nazistiske miljøet i Norge er lite, er det ekstremt farlige miljø, og det må møtes med større politisk motstand. Det kan aldri bli en oppgave for politiet alene å bekjempe nazistiske organisasjoner, det er politikerne som har hovedansvaret. Vår største trussel er ikke at organisasjonene finnes, det er likegyldigheten. Likegyldighet er nazismens og rasismens beste venn, og derfor må AUF være rasismens verste fiende. Vi må fortsette å mobilisere ungdom til å ta aktive valg, for det finnes ingen passiv antirasist – bare passive rasister.

Å ta til orde mot rasisme kan også ha sin pris. I 2004, mens jeg var leder av AUF i Akershus, tapetserte medlemmer av Nasjonal Ungdom Jessheim sentrum med nynazistiske plakater. Ordføreren i kommunen reagerte med å gjøre ingenting. Som AUF-leder var det selvsagt at jeg måtte reagere på dette, og jeg gikk i alle lokalavisene og krevde handling mot rasisme. Prisen å betale ble at jeg ble fulgt etter hjem, slått og truet av nynazister, og én dag sto de på døra mi hjemme. Politiet sa at det verste jeg kunne gjøre var å la nazistene få viljen sin, og at jeg skulle trues til stillhet. Jeg ble utstyrt med caps, solbriller og hettegenser så jeg ikke skulle kjennes igjen på gata, og bodde et par netter utenfor hjemmet. Hendelsen var skremmende, men et bevis på at vår kamp var rett. Fordi AUF turte å si fra, anså nazistene oss som en trussel.

Kampen mot ytterste høyre kommer dessverre til å bli viktig i tida som kommer, både i Norge,
Sverige og resten av Europa. Men enda viktigere er kampen mot hverdagsrasisme. Den rasismen
folk utsettes for hver eneste dag, som gjør at folk ikke får seg jobb, bolig eller blir mobbet og
møtt med skjellsord. Det går en rød tråd gjennom enhver form for rasisme, og det går ikke an å ta
avstand fra bare deler av den. Derfor er kampen mot hverdagsrasisme også et viktig bidrag mot
nazisme.
Kampen fortsetter – rasismen skal knuses!

Her er to oppslag fra da jeg var leder av AUF i Akershus og jobbet for å sette arbeidet mot rasisme og nazisme på den politiske dagsorden:
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article885470.ece
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article1197597.ece

2010-09-16T16:36:00.002+02:00

Lokallaga sin rolle - mer enn bare festtaler

2010-09-16T11:34:00.002+02:00

Jeg har lyst til å takke valgkomiteens flertall for tilliten. Og takk til alle dere som har oppmuntret meg til å stille. Nå er det opp til landsmøtet å bestemme, men jeg er klar for å gjøre en jobb for organisasjonen vi alle er så glade i. En delt innstilling fra valgkomiteen skaper mye følelser og debatt. Jeg har alikevel stor tro på at vi sammen greier å holde konfliktnivået nede, det har vi alle et ansvar for.

Min oppfordring er å bruke engasjementet og tida frem mot landsmøtet til å diskutere politikk og hvordan vi skal styrke AUF. Mine politiske bidrag vil jeg blogge mye om fremover. Men forutsetningen for å skape en god politikk og å få gjennomslag er en sterk organisasjon!

Det blir ofte sagt at lokallaga er ryggraden i AUF. Men lokallag må ikke bare bli et festord vi drar frem i de rette anledningene, vi trenger derfor å ha konkrete tiltak og verktøy. AUFs bussturne i fjor var en suksess, både fordi lokallaga fikk besøk av AUF sentralt som noen ganger kan virke litt fjernt, men også fordi AUF sentralt fikk komme ut i landet.

De siste årene har jeg vært heldig og fått reist mye rundt i vårt langstrakte land. Og hver gang har jeg blitt imponert over alle ressurspersonene som bidrar til å skaffe flere medlemmer og mer gjennomslag for AUF. Og det er lokallagsfolk der ute som veit hvor skoen trykker og som ofte har de beste løsningene. Jeg ønsker meg derfor et eget lokallagslederutvalg i AUF, hvor flinke folk kan bidra til å spre gode ideer, kunnskap om organisasjonsbygging og entusiasme til enda flere lokallag. Samtidig skal sentralstyret og kontoret være en ressurs for lokallagene våre. Men jeg mener vi må systematisere det arbeidet. Vi bør derfor ha egne infomailer til lokallagene med faktaark, aksjonsideer og tips til gode saker man kan følge opp lokalt.

Det å være lokallagsleder er noe av det morsomste jeg har gjort i AUF. Men det er ingen hemmelighet at jobben kan være ensom og arbeidskrevende. Derfor er lokallagsskoleringen på Utøya viktig, men vi må bli flinkere til å ha kontakt året rundt, og jeg ønsker meg et sentralstyre som er enda mer ute i organisasjonen og som oftere løfter på røret og slår av en prat.

Sentralstyret i AUF må også jobbe på en måte som gjør det lett for lokallagene å komme med innspill. I programprosesser foran landsmøtet legger vi opp til høring i hele organisasjonen. Jeg mener vi må videreutvikle denne tradisjonen, og at vi oftere må invitere hele organisasjonen med på rådslag om viktige politiske saker.
Lokallagslederne er hverdagsheltene i AUF. Derfor må vi hele tiden ha som ambisjon å tenke nytt og gjøre ting bedre. Håper at dere også har innspill til hvordan vi kan skape enda mer engasjement og action i AUFs lokallag!

Jenter = prestisjeprodukt ?

2010-09-11T11:09:00.007+02:00

Der hvor barn ikke har det bra, har jenter det ofte verst. I Afrika blir jenter sett på som et prestisjeprodukt og belønning for menn. Kvinnelig omskjæring skjer på grunn av tradisjon og ikke på grunn av religion, og er svært utbredt i Afrika. Tall fra UNICEF viser til en geografisk utbredelse av ”tradisjonen” på grunn av krig og konflikt som har ført mennesker på flukt.

Kvinnelig omskjæring er en fellesbetegnelse på ulike typer og grader av inngrep hvor ytre kjønnsdeler fjernes helt eller delvis eller påføres annen varig skade, og som foretas av andre årsaker enn medisinsk nødvendig behandling. Kvinnelig omskjæring kan være svært skadelig for kvinnens kropp, og hun kan få store problemer med å ha et normalt seksuelt liv i ettertid.

Verden over lider jenter og kvinner med omskjæring. Deres rett over sin egen kropp har aldri eksistert. Tenk dere, de bestemmer ikke over sin egen kropp. Menn, mødre, bestemødre og onkler har på grunn av kultur og tradisjon tatt valget sammen for disse unge jentene. Hvorfor skjer dette? Hvordan kan denne type menneskekrenkning og brudd på enkelt menneskets rettigheter over sin egen kropp fortsatt skje i 2010? Vanskelig å svare på ettersom vi lever i Norge, hvor det er forbudt med slik kriminalitet. Spørsmålet er ikke vanskelig å svare på dersom man stiller det i land som Etiopia og Somalia. Ferske undersøkelser viser til høye tall hvor jenter fra minoritetsfamilier drar på ferie til hjemlandet og kommer tilbake til Norge omskjært. Dette er kriminalitet og brudd på verdenserklæringen på et ekstremt nivå. Jenter er ikke et prestisjeprodukt, de er ikke en belønning, men mennesker. Det er på høy tid vi gir et klunkende klart nei til kvinnelig omskjæring og kjønnslemlestelse.

Følg Bloggstafetten om likestilling:
Les Andrea Røyrøy Beinset: Kvinner, ikke kjemp alene!
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!

Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

Kvinner, ikke kjemp alene!

2010-09-08T16:52:00.015+02:00

gjesteinnlegg av Andrea Røyrøy Beinset, nestleder AUF i Aust-Agder

I Norge har vi kommet langt på vei når det kommer til likestilling, i andre land er de ikke like heldige. For å oppnå likestilling må man jobbe strukturert og målrettet, og ikke minst ha kvinner som kjemper. Disse kvinnene kjemper mot normer og forventninger, mot mennenes harselering, og ikke minst mot andre kvinners baksnakk.

Kvinnene som kjemper blir møtt med mange spørsmål. Hvem skal passe på barna om mor ikke er hjemmeværende? Skal ikke mor lage maten? Skal hun ikke vaske? Dette er holdninger vi i AUF og våre søsterpartier må kjempe imot! De fleste familier består av både en mor og en far. Her må ansvaret om barnepass, matlaging og vasking bli delt likt. Det er ingen grunn til at kvinnene må ta alt ansvaret i hjemmet! Når dette er sagt må også kvinnene delta aktivt i arbeidslivet, slik at familiene opprettholder en god nok økonomi.

I mange land er det vanskelig for kvinner å få den utdanningen de trenger for å få arbeid. Kvinner må få de samme mulighetene som menn, og finne sine egne begrensninger når det kommer til valg av utdanning og arbeidsplass. I Russland finnes det 456 yrker innenfor 38 bransjer kvinner blir utestengt fra. Dette er lovmessig bestemt, grunnet i at kvinner ikke kan ha arbeid med stor fysisk belastning, fordi de skal føde barn. Dette kan vi ikke godta! Det er ikke rettferdig at kvinnene ikke kan ta helt frie valg! Her må det komme tilrettelegginger som minsker risikoen for helseproblemer, for begge kjønn.

Så hva kan vi gjøre? Vi må være gode rollemodeller! Det er ikke bra nok at 16 fylkesledere i AUF er menn, mens bare 3 er kvinner. Vi må slå ned på hersketeknikker og baksnakk, både i politikken og på skolebenken. Vi må åpne øynene våre, og se alt det er lettere for oss å ikke se. Vi må diskutere emnet, og finne nye løsninger som hjelper kvinner i hele verden. Menn må ikke stå på sidelinjen, men bli med å kjempe for kvinners rettigheter. For med mer likestilling, kommer også flere forandringer i kjønnsmønsteret. Det er derfor viktig at kvinnene ikke tar kampen alene – de må også ha hjelp av mennene!

Følg Bloggstafetten om likestilling:
Les Helene Kaltenborns innlegg: Kvinner kan!

Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora
Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

Et Oslo uten Carl I. Hagen - er et Oslo i harmoni

2010-09-07T00:18:00.003+02:00

I går sto Carl I. Hagen skulder ved skulder med den mye omtalte Christian Tybring-Gjedde og lanserte sitt kandidatur til å bli hele Oslo sin nye ordfører. De to har mer enn en klein sideskill til felles: begge er nemlig uttalte motstandere av et flerkulturelt samfunn. Begrunnelsen til Carl I. Hagen er at han savner seg selv i politikken. Etter et raskt dykk i arkivet må jeg ærlig innrømme at jeg ikke savner han i det hele tatt. Og det tror jeg heller ikke at befolkningen i Oslo gjør.

Carl i Hagen har nemlig uttalt at ”et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni”. Det er på sin plass å minne Carl Ivar på at 26 % av Oslos befolkning har minoritetsbakgrunn. FrPs ordførerkandidat mener altså at en fjerdedel av Oslofolket bidrar til å gjøre hovedstaden til et verre sted å bo. En tragisk holdning fra en mann som håper på å bli hele byens borgermester.

Carl I. Hagen er kritisk til minoriteter generelt, og muslimer spesielt. Det skal du ha, Carl Ivar, du er i alle fall ærlig. I din tale til Levende Ord sommeren 2004 sa du nemlig:
”Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barn komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Mohammed har sagt det samme. I tilfelle han måtte ha sagt det samme, måtte det være: La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de i min kamp for å islamisere verden. De har på lik linje med Hitler, klarlagt for lenge siden at den langsiktige planen er å islamisere verden. De er på god vei, de er kommet langt inn i Afrika og er på god vei i Europa. Og da må vi ta til motmæle.”

Jeg er helt sikker på at jeg har AUF i Oslo, og resten av landets AUFere i ryggen når jeg lover deg at vi skal ta til motmæle! Vi skal ta til motmæle mot deg, dine grumsete holdninger og ditt kandidatur som ”hele” Oslos ordfører.

Carl Ivar; det er mulig at Oslo ikke er et samfunn i harmoni i dag, men det er ikke på grunn av innbyggerne med minoritetsbakgrunn, det er i så fall på grunn av mennesker som deg og dine meningsfeller. Derfor skal vi vinne tilbake hovedstaden neste år. Fordi i det fargerrike Oslo er det plass til alle, bortsett fra Carl I. Hagens brunstripete holdninger!

Kvinner kan!

2010-09-05T16:22:00.011+02:00

Gjesteinnlegg av Helene Kaltenborn, nestleder, AUF i Nordland
Da de samlet seg på Eidsvoll i 1814 var det bare menn til stede, og det var utelukkende velstående menn som hadde stemmerett. Slik var det i årevis framover, men gradvis kjempet vi oss fram til en milepæl: Den kvinnelige stemmeretten, som i år hadde 100-årsjubileum.

Heldigvis har vi kommet langt siden den gang. Vi har flere kvinner i styrer og lederposisjoner, og Norge er et foregangsland når det gjelder kvinners deltakelse i arbeidslivet. Dessverre er vi langt fra reell likestilling i samfunnet: Det må fortsatt kvotering til for å få jevne styrer, og det er fort gjort å få inntrykk av at mange mener kvinner fortsatt hører hjemme på kjøkkenet – det er flere kvinner enn menn som tar seg av husarbeidet i hjemmet, flere kvinner som er hjemme med barna og det er flere menn i lederposisjoner enn det er kvinner. Er det sånn det skal være? Nei, det er det ikke.

Vi er ikke dårligere enn gutta bare fordi de er større og sterkere enn oss. Vi kvinner kan – og vi må tørre! Gjør det virkelig noe om pappa er hjemme og passer ungene i stedet for mamma? Gjør det noe om mamma tjener mer enn pappa? Er det galt at pappa bestandig er den som lager middagen? Svaret på det er enkelt: Nei. For å få til et ideelt samfunn må der gjøres offer – og denne gangen er det guttas tur. Vi damer må tørre å bruke albuene våre for det de er verdt, og gutta må tørre å lage plass til oss. Verden hadde tross alt ikke vært den samme uten oss.

Følg Bloggstafetten om likestilling:
Les Astrid Eide Hoems innlegg: Jakten på vår tids Nora

Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger
Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

Jakten på vår tids Nora!

2010-09-02T18:11:00.007+02:00

Gjesteinnlegg av Astrid W. Eide Hoem, studieleder AUF i Møre og Romsdal og sekretær Kristiansund AUF

Nylig så jeg et av Henrik Ibsens mest grensesprengende teaterstykker. Nora i et dukkehjem var en pionér for feminismen og problemstillingene fra stykket er fortsatt dagsaktuelle, og så inspirerende at i Kina kaller de faktisk feminisme for Noraisme. Vi kan være stolte av at en av verdens mest kjente feminister ble skapt i hodet til en Norsk forfatter.Det er lett igjen og tenkte at det er typisk norsk og være god men i det øyeblikket man tror at man har oppnådd likestilling i samfunnet så er man på farlige veier! Samfunnet endrer seg og ujevnheter mellom kjønnene endrer seg kanskje i samme takt?

I dag kan man få intrykk av at likestillingsdebatten dreier seg om hvor lenge pappa skal være hjemme etter barnefødsler, men det er så mye vanskeligere enn som så. Over 80% av topplederne i norsk næringsliv er menn, dette til tross for at kvinner nå går forbi gutter i lengre og høyere utdannelse. Det viser at det så absolutt er ingen grunn til å hvile på laurbærene etter at generasjoner med feminister har tråkket vei for oss. Jeg tror mye av forskjellsbehandlingen mellom kjønn i dag kan opptre vag, udefinerbar og vanskelig å sette finger på. Små ting satt i sammenheng. Kanskje foregår det på lekeplassen, i vennegjengen, ved lunsjbordet, ja til og med rundt familiemiddagen. Nå snakker jeg om subtile hint, effektive hersketeknikker og ingrodde holdninger som kommer til utrykk. Men det er på dette planet mye av likestillingskampen foregår i et land som er så utviklet som Norge. Småplukk sier kanskje noen og peker på at den virkelige likestillings utfordringen holder til i land hvor kvinneundertrykkelsen er stor og i værste fall politisk, religiøst og allment akseptert.

I disse landene er fortsatt godt over 500 millioner kvinner analfabet, i disse landene er det altfor liten tilgang på prevensjonsmiddler, 4 land tillater ikke abort under noen omstendigheter og hele 50 land tillater kun abort om det står om morens liv! Så lenge jenter nektes mulighet til utdanning, nektes de også muligheten til å ta frie valg. Jeg tror at satsing på utdannelse og helse til kvinner i u-land vil føre med seg ringvirkninger som vil være enormt positive for samfunnsbyggingen i utviklingsland.

Ingen vet hvor Nora dro da hun forlot sin mann men hun etterlot inspirasjon til opprør, inspirasjon til å si at nok er nok. Kanskje trenger vi å finne vår tids Nora som kan være 100 år forut for sin tid?

Følg Bloggstafetten om likestilling:

Les Prableen Kaurs innlegg: Bak husets fire vegger

Les mitt åpningsinnlegg: Mange kamper vunnet - mange nye å kjempe!

Mobbefri skole!

2010-08-31T22:46:00.001+02:00

De siste ukene har tusenvis av barn for første gang tatt på seg skolesekken, og nervøst trippet av gårde til sin første dag på skolen. De er fulle av forventning, spenning og glede. Men dessverre opplever ikke alle skolebarn skolehverdagen som gledelig. Hver eneste dag blir tusenvis av barn mobbet på skolen. Mobbing ødelegger både skolehverdagen og livet til barna – og er alt for alvorlig til å kunne bagatelliseres!

Å bli mobbet i ung alder er det samme som å bli fortalt at man ikke aksepteres eller egner seg i dagens verden, at man er annerledes og må forandre seg. Mobbing kan forekomme i både psykisk og fysisk form, og om noen blir mobbet i ung alder kan det prege dem i mange år – i verste fall resten av livet. Mobbing er et kjempeproblem for den det gjelder, men også for hele samfunnet.

Opplæringsloven slår fast at alle har rett på et godt arbeidsmiljø, og at alle har rett på et skolemiljø hvor man ikke blir krenket eller mobbes. Det er på tide med forsterket innsats mot mobbing.

Sosiale medier har gitt mobbere flere arenaer. Mobbeofre kan bli oppsøkt overalt, og vil aldri kunne få være i fred. Gjennom å legge ut tekst, bilder eller videoer på Facebook fortsetter mobbingen videre. Bergens Tidende skriver om en gutt som ble utsatt for mobbing og vold på skolen, og en film av episoden ble etterpå lagt ut på Facebook. Les saken her. Man kan bare tenke seg hvordan den gutten hadde det på skolen, og hvor mye verre det ble gjort at videoen ble lagt ut og mange kommenterte støtte til mobberne - og dermed selv gjorde seg til mobbere.

Det er et politisk ansvar å bekjempe mobbing. Vi trenger politikere som holder fokus på antimobbearbeid, og som holder fokuset på mobbing oppe. Politikerne har ansvaret for å skape en skole som gjør at alle elever blir sett og hørt, og som har ressurser til å fange opp mobbing. Vi trenger flere lærere, miljøarbeidere og rådgivere, slik at vi kan få en bedre skole og styrke kampen mot mobbing.

AUF har i mange år jobbet for en styrka skolehelsetjeneste, og dette mener jeg bør være et av de viktigste ungdomskravene til AUF i tida framover. En forsterket og forbedret skolehelsetjeneste vil både kunne være forbyggende mot mobbing, og gi støtte og hjelp til mobbeofferet - og i mange sammenhenger også til mobberen.

Livet i en skolegård speiler samfunnet vi lever i. Ingen er født mobbere, det er tillært. Derfor er det viktig med klare holdninger til mobbing i storsamfunnet. Foreldre, familie og venner har et ansvar for å si klart og tydelig at dette er noe som ikke aksepteres. Voksne har et ansvar for å være gode rollemodeller og sette fokus på arbeidet mot mobbing i egen hverdag. Mange voksne opplever selv mobbing og utfrysing på sin arbeidsplass eller i sitt sosiale miljø, og derfor er voksne en viktig målgruppe i antimobbearbeid!

Alle kjenner noen som blir har blitt mobbet. Ofte kan det være veldig tøft å innrømme at man er et mobbeoffer, fordi mange synes det er for tabubelagt eller føler det er sin egen skyld. Vi har et ansvar for å støtte ofrene – og for å si i fra og reagere når vi ser mobbing i vår hverdag. Jeg tror de aller fleste kan komme på en situasjon hvor man angrer på at man ikke sa i fra – men det er aldri for sent. Kampen mot mobbing må gjøres på alle arenaer, vi blir aldri fornøyd før alle de forventningsfulle elevene som nå møter opp på første skoledag kan gå gjennom hele skoleløpet uten å bli mobbet. Så lenge mobbing er en realitet har vi en kamp å kjempe – vi må aldri slutte å bry oss.

Bak husets fire vegger

2010-08-27T14:23:00.005+02:00

 Gjesteinnlegg av Prableen Kaur, leder av Grorud AUF

Mor, far, datter og sønn - en velstående familie. De bor i et stilfullt hus og eier en elegant bil. Plenen er nyklipt og vakre roser blomstrer i hagen. Barna er flinke på skolen, foreldrene har høye utdannelser. Hva kan være galt i en slik familie? Ingen av oss ser hva som skjer bak husets fire vegger. Vold i nære relasjoner er noe vi ikke kan akseptere, men vi vet at den finner sted. Vi vet at det finnes barn som ser en av sine omsorgspersoner bli slått. Vi vet at det finnes kvinner som ikke tør å be om hjelp. Vi vet at vi er svake nok til å lukke øynene og late som vi ikke ser. Vi vet at det begås drap i forlengelsen.

Denne typen vold rammer hardt og har alvorlige følger for den som opplever den. Volden som utøves, fysisk og psykisk, er ofte rå og brutal. Det innebærer et tillitsbrudd fordi volden utøves av et menneske som står deg nært.

Til slutt, men ikke minst, så utøves volden på et sted hvor man skal føle seg trygg – ditt eget hjem.
Dette er en alvorlig kriminalitet som vi ikke kan være vitne til. Vi må tørre å snakke om det. Dersom vold i nære relasjoner skal bekjempes, er det ikke tilstrekkelig å styrke tilbudet til ofrene etter at volden har funnet sted – den må forebygges. Desember 2007 presenterte Regjeringen ”Vendepunkt”, en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, med 50 konkrete tiltak. Likevel må du og jeg tørre å si ifra. Det skal ikke være tabu å snakke om vold i nære relasjoner. Det skal ikke være tabu å sette det på dagsorden. Det er tabu når du velger å tie om et samfunnsproblem, for omfanget av volden krever handling.

Mange kamper vunnet – mange nye å kjempe!

2010-08-26T15:51:00.003+02:00

Norge er verdensmester i likestilling – få andre land har større deltagelse av kvinner i arbeidsliv og i politikken enn Norge. Men likestillingen har på ingen måte kommet av seg selv - den har kommet fordi noen turte å gå foran. Fordi våre mødre og bestemødre ikke lengre fant seg i bare å stå ved kjøkkenbekken. Vi som er unge i dag bør takke de som har gått foran og åpnet dører, og skapt et mer likestilt land – både for gutter og jenter. Nå er det vårt ansvar å dra likestillingskampen videre – for selv om vi har kommet langt er det fortsatt en lang vei å gå. Utfordringene er mange, men vår bevegelse har aldri ventet på at urettferdighet skal gå over av seg selv. Vi må bli mer utålmodig for å sikre likestilling mellom menn og kvinner.

Gro Harlem Brundtland gjorde en viktig jobb for å bane vei for kvinner i politikken. Hun ble utsatt for hver eneste hersketeknikk som finnes, både fra menn på høyresida og i eget parti. Høyre sitt valgkampslagord mot Gro var ”Bli kvitt a”. Men Gro sto imot mobbinga, og skrev historie da hun utnevnte kvinneregjeringa med over 40 prosent kvinner - og siden da har ingen regjering vært dårligere. Dessverre har likestillingsarbeidet i politikken gått alt for tregt etter Gro, og også i dag sitter menn med både de fleste og de viktigste vervene.

Likestillingssituasjonen i AUF er heller ikke god nok! La oss være ærlig: det er et sterkt behov for forsterka innsats også i egne rekker. Vi må gjøre mer for likestillinga i både Arbeiderpartiet og AUF.

USAs første kvinnelige utenriksminister Madeline Albright utalte en gang: There is a special place in hell for women who don't help other women. Jeg tror ikke den plassen er forbeholdt jenter og at det også er en egen plass der til gutter som ikke støtter jenter. For det blir aldri full likestilling før også gutter tar et større ansvar for likestillingsarbeidet. Vi gutter har i mange hundre år snakka hverandre opp og laget uformelle nettverk. Likestilling handler også om at vi gutter må gi jenter mer rom og plass, og bryte ned uformelle nettverk som holder jenter utenfor – vi godtar ikke at gutteklubben grei skal leve videre!

Vi trenger mer debatt om likestilling i AUF, og vi trenger større fokus på likestilling i egen organisasjon. Jeg har utfordra 10 unge AUF-jenter til å skrive om sin hjertesak på bloggen min, og gjerne utfordre AUF til mer debatt om likestilling. I AUF har vi masse flinke jenter – vi gutter må bli like flinke til å bygge opp jenter som vi i historien har vært på å bygge opp hverandre.

Kvinner er halve befolkninga – tiden er overmoden for at kvinner også skal ha halve makta!

Jeg gleder meg til å lese gjesteinnleggene her på bloggen! :)

Kunnskap er makt!

2010-08-24T23:53:00.004+02:00

I disse dager inntar tusenvis av unge, håpefulle skolebenken rundt om i hele landet. Vi vet hvor viktig utdanning er og kunnskap til alle har vært et av våre aller viktigste virkemidler for å bekjempe sosiale forskjeller. Det har også ført til at Norge er et land med lite sosial uro.
Selv om vi fremdeles har mange utfordringer her hjemme, står kampen om utdanning først og fremst internasjonalt. I september skal FNs tusenårsmålsmøte evaluere statsledernes løfte om at alle barn skal få gå på skole innen 2015. Og det er en lang vei å gå før målet er nådd. Ifølge Redd Barna er det 72 millioner gutter og jenter som ikke får gå på skole, og 39 millioner bor i områder med krig eller konflikt.

Etter Israels grusomme krig mot Gaza i fjor, ligger fremdeles den tett befolkede kyststripen i ruiner. Alle har mistet noen, enten det er familie, venner eller naboer. Og det er ikke vanskelig å skjønne at mange barn er traumatiserte etter å ha opplevd krig, frykt og savn.

For disse barna kunne skolen bidratt til å normalisere hverdagen og gi håp om at det tross alt, fantes en fremtid. Men Redd Barna melder nå at 39.000 palestinske barn på Gaza ikke får skolegang. Det er ikke først og fremst fordi det mangler penger, lærere eller utstyr.

Årsaken er Israels blokade av Gaza. Etter å ha bombet Gaza sønder og sammen og ødelagt 159 skoler, nekter nå Israel å slippe inn bygningsmateriale som kan sørge for å få bygget opp igjen skolene. Resultatet er at flere og flere barn ikke får noen utdanning, og heller ikke hjelp til å takle de traumene de har vært gjennom.

Israels blokade har katastrofale følger, og verst rammer det uskyldige barn. Men det vil nok også ramme Israel, barn som vokser opp uten fremtidshåp har mye større sjanse for å søke ekstreme miljøer. På den måten bidrar Israel til å skape mer hat, og hat er aldri et godt utgangspunkt for en fredelig løsning. Veien til fred går gjennom utdanninga og håp til palestinerne på Gaza!

Oljefondet ut av Israel

2010-08-23T16:24:00.000+02:00

Finansdepartementet har i dag kastet ut to israelske selskap av Oljefondet. Årsaken er at de to selskapene bygger bosetninger på okkupert, palestinsk land. Dette er en seier for alle som i lang tid har jobbet for at oljefondet skal ut av selskaper som bidrar til okkupasjon og brudd på menneskerettigheter. AUF har lenge krevd at de norske investeringene trekkes ut av selskapet. For oss er det helt uakseptabelt at våre pensjonspenger kommer fra investeringer i okkupasjon, og dette er derfor en gledens dag!

Det er god grunn til å rose Sigbjørn Johnsen for å kaste ut selskaper som profitterer på okkupasjon. Men vi er ikke fornøyde. Oljefondet er Europas største investeringsfond, og verdens nest største. Det betyr enorme muligheter for Norge, men det betyr også et stort ansvar for å bruke markedsmakten riktig og til fordel for mer rettferdighet. Oljefondet har fremdeles investert over 5 milliarder norske kroner i over 50 israelske selskaper. Og jeg håper derfor at dette bare er begynnelsen på en politikk som sier klart og tydelig ifra at det ikke er greit å tjene penger på okkupasjonsvirksomhet.

Oljefondet har i dag investert over 233 millioner i statsobligasjoner i Israel. Dette er egentlig lån til staten Israel, et land vi stadig fordømmer når Israel gang på gang bryter menneskerettighetene. Norge låner altså penger til land som vi ikke ville kjøpt aksjer fra om det var et aksjeselskap. Det er derfor et behov for etiske retningslinjer også når det gjelder statsobligasjoner.

Det må også bli slutt på at Norge gir med den ene hånda og tar med den andre. Tidligere i år var Norge med på å slippe Israel inn i det gode selskap, nemlig OECD. Det er derfor en viss dobbeltmoralisme når regjeringen kaster ut selskaper som bedriver okkupasjon, og samtidig inviterer staten Israel inn i OECD.

Når representanter for Israel og Palestina snart setter seg ved forhandlingsbordet, er det viktig at Norge gir sin støtte til forhandlingene, men også til den svakeste parten i forhandlingene. Med uttrekket av de to israelske selskapene, har vi gitt et viktig signal. Men den rødgrønne regjeringa har fremdeles et stort potensial for å gjøre mer for palestinernes sak. Det fortjener et folk som har vært utsatt for okkupasjon, undertrykkelse og urettferdighet i over 60 år!

På tide med et krafttak for barnevernet!

2010-08-21T01:33:00.001+02:00

Norge er kåret til det verdens beste land og bo i, dette er et resultat av over 100 års kamp fra arbeiderbevegelsen i Norge. Vår bevegelse har kjempet fram et velferdssamfunn for å utjevne forskjeller og for gi alle de samme mulighetene. Vi er stolte av det vi har fått – men ikke fornøyde. For fortsatt er det alt for mange som sitter nederst ved bordet og som ikke får ta del i fellesskapet og danse sine liv på fellesskapets dansegulv. Vi vet at en god oppvekst er avgjørende for et godt liv, derfor er det helt uakseptabelt at 3 av 10 barnevernsbarn ikke klarer seg som voksne. Mange av de er utsatt for et dobbelt svik – først av sin familie og så av det offentlige. Derfor er en av de store utfordringene fremover å styrke barnevernet.

De fleste av oss kjenner noen som har vært innom barnevernet, og dette er barn og ungdom som virkelig fortjener å bli satt høyt på den politiske dagsorden. Og som Norges største ungdomsorganisasjon, mener jeg at AUF bør engasjere seg mer for de ungdommene som er mest utsatt. Vår solidaritet skal alltid gjelde for de som trenger den mest.

Det finnes mange ildsjeler i barnevernet som gjør en utrolig god innsats for barn og unge hver eneste dag. Men sannheten er at det er for få ansatte. Mellom 2002 og 2009 økte antall barn med tiltak fra barnevernet med 35 % og antall undersøkelsessaker med 60 %. I samme periode var det kun en økning av ansatte på 23 %. Heldigvis er dette noe den rødgrønne regjeringa gjør noe med, og har i år bevilget penger til 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet. Men kommunene følger ikke opp, og til nå er det bare på plass 173 nye stillinger.

Vi må få til et krafttak i barnevernet, fordi vi vet at når vi svikter barn og unge er det også en fattigdomsfelle. Barnevernsbarn har mye større sjanse for å falle fra i skolen, over halvparten av tidligere barnehjemsbarn tjener under 200.000 i året og over 85 prosent har mottatt sosialhjelp.

Min oppfordring til alle unge folkevalgte for Arbeiderpartiet er derfor å sette barnevern på dagsorden i kommunen. Gjør utsatte barn og unge til en prioritet, og sørg for at din kommune bruker pengene på flere ansatte i barnevernet. Dette dreier seg virkelig om sosialdemokratiets kjerneoppgave, nemlig å utjevne forskjeller og løfte de som sitter nederst ved bordet. Vi har ikke råd til å svikte flere barn!

Støtt ofrene i Pakistan!

2010-08-19T22:40:00.001+02:00

På lørdag ble Pakistans nasjonaldag markert, men i Pakistan var ikke dagen for feiring, men sorg over de som har mistet familie, hjem og jobb i den store flomkatastrofen. 14 millioner mennesker er berørt av det som er den største naturkatastrofen i verden på mange år. Det er flere enn de som ble berørt av tsunaimen, jordskjelvet i Pakistan i 2005 og jordskjelvet i Haiti til sammen. 1600 mennesker har alt mistet livet i flomkatastrofen, og det fryktes at tallene vil stige dramatisk i løpet av kort tid. FN advarer om at så mye som 3,6 millioner barn kan dø av infeksjonssykdommer.

Ved å ringe 820 44 750 gir du 200 kroner til Norsk Folkehjelps arbeid i Pakistan. Jeg oppfordrer også alle til å støtte opp om deres eller andre humanitære organisasjoners arbeid i Pakistan.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon befinner seg for tida i Pakistan og uttalte at han aldri har sett noe område være verre berørt av en naturkatastrofe. Allikevel sliter FN og store internasjonale hjelpeorganisasjoner med å få samlet inn nok penger, slik at de kan hindre massedødsfall og bidra til gjenoppbygging av katastrofeområdene. Da tsunamien slo inn over Sørøst-Asia sto verdens ledere i kø for å bidra. Det ble vist en enorm vilje til å støtte ofrene, og til å bidra til gjenoppbygging etter en katastrofe der mange av ofrene var vestlige turister. Det er trist at man nå ikke klarer å mobilisere den sammetypen støtte.

Det er på tide at verdens ledere drar opp lommeboka og gir så monner. Det er bra at den norske regjeringa har gitt 100 millioner, men det er behov for mye mer for å sikre ofrene vann, mat og tak over hodet. Jonas Gahr Støre og Erik Solheim bør sørge for at Norge øker våre bidrag, og legge press på andre land så de skal gjøre det samme. Hjelpen må fram!
Ved å ringe 820 44 750 gir du 200 kroner til Norsk Folkehjelps arbeid i Pakistan. Jeg oppfordrer også alle til å støtte opp om deres eller andre humanitære organisasjoners arbeid i Pakistan.

Utøya – sommerens vakreste eventyr!

2010-07-06T20:30:00.001+02:00

Nå er det bare en uke igjen til åpningen av AUFs sommerleir på Utøya. Jeg gleder meg vilt til en uke med 750 AUFere fra hele landet. De andre ungdomspartiene er grønne av misunnelse på grunn av vår sommerleir – og dét med god grunn! Utøya er sommerens vakreste eventyr og den viktigste politiske arenaen som finner sted i løpet av sommermånedene.
I én uke er kameralyset rettet mot AUF, og det er ingen talerstol som er viktigere enn nettopp Utøyas talerstol. Der har statsministere, statsråder, LO-ledere og internasjonale politikere stått og kommet med sine budskap. Men ikke minst har hundrevis av AUFere stått der og gitt partiledelsen klar beskjed om hva AUF vil. For AUF og Utøya er ikke partiledelsens talerør ned til ungdom i Norge - det er motsatt. Det er ungdoms talerør inn i Arbeiderpartiet. Derfor kommer vi også i år til å si i fra i klare ordelag når regjeringa gjør feil. Jeg er sikker på at når Jens Stoltenberg kommer på Utøya lørdagen vil han bli møtt med flust av utålmodige AUFere med klar beskjed om at oljeboring i Lofoten og Vesterålen kan regjeringa bare glemme.

Men Utøya er et sted for mer en politikk og debatt – det sosiale er like viktig! Jeg gleder meg til konsert med Lars Vaular, standup med Janne Rønningen, disko, leirbål, nattkafe, vannkrig, bading og ikke minst de prestisjefulle turneringene i fotball og volleyball. Og i år er det ingen tvil, pokalene kommer selvsagt til å gå til Akershus!

I år er det noe litt ekstra spesielt med Utøya. Det er 60 år siden AUF fikk øya i gave fra LO. I alle disse årene har det vært sommerleir for den norske arbeiderungdommen. For en snau måned siden var jeg på veterantreff på Utøya for tidligere AUFere, og alle så tilbake på sommerleirene som det morsomste de hadde gjort i politikken. Mange hadde også funnet sommerkjæreste på Utøya, som senere hadde endt opp med både ekteskap og barn. Det er ikke for ingen ting at Dagbladet har kåret Utøya til Norges beste sjekkested!

For meg blir årets Utøya også et lite jubileum. Dette blir min tiende sommerleir. Første gang jeg satt føttene på øya var jeg 15 år og veldig nervøs for å reise ut, men fant med en gang ut at Utøya er et sted man fort får venner for livet. Mange av mine beste venner har jeg fått nettopp på Utøya. Første gang jeg sto på talerstolen var sommeren 2002, jeg holdt innlegg etter Jens Stoltberg som da var nestleder i Arbeiderpartiet. Jeg snakka om Snøhvitprosjektet i Hammerfest og vi var mange som ga partiledelsen refs for miljøsatsninga. Det var kjempeskummelt å ta ordet, men det er ingen talerstol som er morsommere å stå på enn Utøyas. Kanskje like skummelt var første gang jeg ble dratt opp på scenen for karaoke… Pent var det nok neppe – og både flaut og skummelt – men i etterkant ganske morsomt. De fantastiske minnene er utallige og for meg det er ingen tvil: Utøya er sommerens absolutte høydepunkt.

 
Har du ikke meldt deg på enda kan du sende en mail til auf@auf.no eller sende meg en melding så skal jeg hjelpe deg. 
http://auf.no/index.php?option=com_content&view=article&id=343:program-for-sommerleiren&catid=62:sommerleir&Itemid=128

Vi ses på Utøya – jeg gleder meg!

En FN-styrt verden!

2010-07-03T19:07:00.001+02:00

Denne uka er jeg på ferie i New York, og i dag var jeg en tur innom FN-bygningen. FN er verdens flotteste organisasjon som har som hovedformål å unngå krig og konflikt og å sikre utvikling for de fattigste. I AUF er vi internasjonalister – vi tror på internasjonalt samarbeid og at store problemer løses best sammen. Et sterkere og mer handlekraftig FN er vårt svar som viktigste virkemiddel for en mer rettferdig verden.

Men som FNs beste venn må vi også være kritiske og innse at FN har store utfordringer. Det er mange eksempler på at FN har jobbet for tregt og ineffektivt. FNs sikkerhetsråd er på ingen måte representativt for dagens verden. Jeg mener løsningen ikke er å svekke – men tvert i mot å styrke FN.   Våren 2003 trosset Georg W. Bush hele verdenssamfunnet og gikk til krig i Irak uten vedtak i FN. Krigen var et brudd på folkeretten og FN sto svekket igjen – ignorert av verdens største supermakt. AUF tror på en verden uten krig – og mener krigføring bare kan brukes som siste utvei etter klart vedtak i FNs sikkerhetsråd. Valget av Obama som ny president er kanskje den enkelthendelsen som har styrket FN mest – fra Bush som ignorerte til Obama som snakker om dialog og samarbeid. Utgangspunktet er lovende. Nå må Obama vise at han tar FN på alvor og vil gi FN større makt og myndighet. Han har tross alt en fredspris fra FN stående på hylla som minner han på det hver dag.  FN har kun den legitimiteten medlemslandene velger å gi den. Vedtak i FN bør etterfølges i større grad, og råd og vurderinger bør tillegges større vekt. Alle land bryter mot råd og anbefalinger gjort av FN. Norge har for eksempel sendt hjem asylsøkere mot FNs høykommissær for flyktningers klare anbefaling. AUF mener FNs anbefalinger alltid bør ligge til grunn for norsk politikk – vi kan ikke kritisere andre land for å bryte FN-linja dersom vi selv også gjør det. Veien til et sterkere FN går gjennom at medlemslandene gjør det sterkere.   Kampen mot fattigdom er det viktigste bidraget for å unngå krig og konflikt – og sammen med klimaendringene er dette vår tids største utfordring. I 2000 satte verdensledere tusenårsmålene med en hovedmålsettning på å utrydde ekstrem fattigdom og sult innen 2015, og 8 delmål for å sikre en mer rettferdig verden. Flere land ligger godt an for å nå målene, men i mange land går det alt for tregt – og i noen Afrikanske land går det i gal retning. Nå har verden kun 5 år på å oppfylle sine egne mål – det er behov for forsterket innsats fra alle.   Da FN ble stiftet sa USAs daværende president Truman at dersom vi ikke ville dø sammen i krig måtte vi leve sammen i fred. Det er viktig å huske på at FN har lykkes på mange områder. Det er færre konflikter i verden i dag enn for 60 år siden, og FN har spilt en unik rolle som felles arena for alle verdens land. Men oppgavene framover er mange og nye. Klimaspørsmålet, utvikling, fattigdom, nedrustning og konfliktløsning er enorme oppgaver som krever overnasjonal styring. Vi trenger en mer – ikke mindre FN-styrt verden. Fram mot AUFs landsmøte i oktober skal vi diskutere hvordan vi mener FN kan bli mer demokratisk og effektivt. Jeg gleder meg til en spennende debatt!

På tide å tenke nytt!

2010-06-25T21:57:00.000+02:00

I forrige uke la Thorvald Stoltenberg fram nye tiltak for å bekjempe narkotika. Narkotika er et av de største samfunnsproblemene i landet og fører til tusenvis av menneskelige lidelser og tragedier. Kampen mot narkotika angår oss alle – alle kjenner noen som er berørt av avhengighet, enten som bruker selv eller i nær familie. Det er behov for forsterket innsats mot narkotika!

Denne uka har det vært mye debatt om hva slags behandlingsform som er best for narkomane, men det har vært lite fokus på det som er hovedutfordringen: hvordan forhindre rekruttering. Forebyggende arbeid er det aller viktigste arbeidet vi kan gjøre. Skolen, barnevernet og oppfølgingstjenesten bør forsterke sin innsats. Arbeidet for et godt ungdomsmiljø er et viktig bidrag i kampen mot narkotika.  Forslaget om heroin på resept er det som har skapt mest debatt. 7 land i Europa har allerede gjennomført tiltaket for de hardest ramma brukerne og kan faktisk vise til gode resultater. De aller fleste brukerne blir friske og er tilbake i jobb og familieliv. Det er mange dilemmaer knyttet til spørsmålet, men jeg har tvilt meg fram til at det er riktig med et forsøksprosjekt med heroin som medisin. I november vedtok AUFs landstyre at vi mente at heroin burde bli en del av LAR- programmet (legemiddelassistert rehabilitering). Noen mener dette er å gi opp de narkomane – jeg mener det er motsatt. Dette er å ta de narkomane mer på alvor og gi dem medisin til å komme tilbake i livet.

Forslaget om heroin på resept er bare et av mange forslag. Stoltenberg-utvalget har skrevet en veldig god rapport med mange viktige forslag. De foreslår utvidet bruk av sprøyterom, fjerning av egenandeler og mer effektiv behandling. Thorvald Stoltenberg kommer på Utøya for å diskutere narkotikaproblematikken. Jeg gleder meg til en spennende debatt om en gruppe samfunnet alt for lenge har forskjømt.

I starten av denne uka var jeg på åpent møte arrangert av AUF i Oslo som en del av deres narkotikakampanje ”NÅ!”. Møterommet på Stortinget var helt fullt og med mange rusbrukere til stede. De som ofte blir kalt samfunnets svakeste, men som etter min mening er samfunnets sterkeste. Folk som har levd slitne liv og blitt møtt med lite verdighet. Allikevel var salen full av håp – håp om at narkomane endelig skal få verdigheten tilbake. Debatten om narkomane har i all for stor grad handlet om hvor de narkomane skal være. I Oslo er de jaget rundt i byen, som om det skulle være et spørsmål om hvor man best skjuler de. Det er på tide med en mer verdig debatt – det er på tide å tenke nytt.

Inn i bloggenes verden

2010-06-25T21:54:00.001+02:00

Da har jeg fått meg min egen blogg. Framover vil jeg skrive så ofte jeg klarer om små og store ting. Mest politikk men også andre ting i livet mitt. Tar gjerne i mot tips og innspill på saker jeg bør blogge om. Skriv i kommentarfeltet eller send meg en mail på asmund@auf.no

Vi blogges 

La oss gjøre det til et vendepunkt!

2010-06-03T16:51:00.000+02:00

Mandag våknet jeg til nyheten jeg ikke trodde kunne være sann. Israel hadde angrepet båten med nødhjelp på vei til Gaza, og skutt på fredsaktivitstene som førte til at minst 10 personer har blitt drept. Israel slutter dessverre aldri å overraske – igjen har de gått lengre enn noen hadde ventet. Nå er det på tide at verden sier at nok er nok og setter en stopper for Israels brutale politikk!

Det er bra at Norge var raskt ute og fordømte handlingen, og at Norge i FNs menneskerettighetsråd stemte for å nedsette en granskningskommisjon for å vurdere hva som har skjedd. Norge brøt ut av en allianse med andre vestlige land og sammen med Slovenia stemte Norge sammen med det store flertallet som sørget for vedtaket. Det er bra Norge bruker vår selvstendige stemme, og det er bra verden skal granske hva som har skjedd, men det er ikke nok. Israel hører ikke på ord. Gang på gang har verden reagert med fordømmelse på Israels overgrep. Det er på tide at verden setter makt bak kravena.

Norge har gjennom statens pensjonsfond utland investert nærmere fem milliarder i israelske selskaper – flere av dem som dirkete bidrar til å støtte den israelske okkupasjonen. Jeg vil ikke at mine pensjonspenger skal være med å støtte en brutal okkupasjonsmakt. Norge har tidligere trukket ut oljepenger fra andre selskaper på grunn av brudd på menneskerettigheter og brudd på internasjonal lov. Hvis vi ikke mener grensa for hva vi kan tåle er nådd – hvor går det da?

Norge selger ikke våpen til Israel, vi vil ikke selge til land som er i krig. Nå bør Norge ta initiativ til internasjonal våpenboikott. Verden må slutte å forsyne Israel med våpen som brukes på å skyte fredsaktivister og den palestinske befolkningen. Verden har et ansvar for og ikke å bidra til at volden får fortsette.

For noen uker sida ble Israel belønnet med medlemskap i OECD. AUF reagerte sterkt og mente Israel ikke burde få den anerkjennelsen, denne ukas hendelse har vist at vi hadde rett – Israel bryter med OECDs grunnleggende prinsipper både når det kommer til demokrati og menneskerettigheter.

Vi kan ikke tillate oss å miste fokus, for det store problemet på Gaza er Israels blokade. En hel befolkning holdes som gissel av Israel i det som omtales som verdens største fengsel. Gaza er på størrelse med Hamar kommune – med 1,5 millioner innbyggere. Befolkningen slipper ikke ut – nødhjelp slipper ikke inn. Det er et tankekors at mens hele verden nå reagerer på angrepet på vestlige aktivister, blir palestinere på Gaza drept av israelsk militære hver eneste dag, og palestinske barn dør av sult som følge av den humanitære krisen som er et direkte resultat av blokaden. Skuddene på nødhjelpsbåtene i Gaza viser at formålet med blokaden ikke er å beskytte Israel, men å ramme Gazas befolkning.

Tirsdag tok stortingsrepresentant og AUFer Hadia Tajik initiativ til en markering på Stortinget – mange stortingsrepresentanter stilte med palestinaskjerf i stortingssalen. En liten markering med stor symboleffekt. For det er lett å føle seg maktesløs, men vi kan alle bidra med vårt. Avhold aksjoner i AUFs lokallag, samle inn penger til Norsk Folkehjelps arbeid på Gaza, skriv leserinnlegg, gå med palestinaskjerf på skolen, sett klistremerker på bøkene dine og la vær å kjøpe Jaffa-appelsiner. Det er små markeringer, men om vi alle gjør det, vil det spille en forskjell. Det vil bli lagt merke til her hjemme, men ikke minst for våre palestinske venner som fortjener all den støtten de kan få. Bli med og vis avsky mot Israels brutale overgrep og støtt det palestinske folkets kamp for rettferdighet.

Mange mener dette blir begynnelsen på slutten på Israels undertrykkelse og okkupasjon. At det har gått for langt – at det vil komme et vendepunkt. La oss håpe det. Men det er ikke sikkert, for Israel har også tidligere gjort grove overtramp mot menneskeheten. Også tidligere har vi sagt at det har vært starten på slutten, og at det har gått langt utover det vi kan akseptere. For det kommer ikke et vendepunkt før verden bestemmer seg for det. La oss gjøre mandagens overgrep til et vendepunkt - la oss få den aksjonen til å bli siste dråpe for verdenssamfunnet. La oss være en felles røst som sier at nok er nok, og la oss sette større makt bak krava. Vi er nødt til å ta klare standpunkt – vi kan ikke la flere av våre palestinske venner dø.
Stans blokaden – frigi Gaza!
Stopp okkupasjonen – fritt Palestina!

Kampen om kommune-Norge er i gang!

2010-05-27T16:49:00.000+02:00

I fjor høst vant de rødgrønne valget. Vi sikret en regjering som setter felleskap og solidaritet først. Nå skal vi sørge for at vi gjør det samme over hele landet. Det er under 500 dager til det norske folk skal avgi sin stemme om hvem som skal styre i norske kommuner og fylker. AUF er klare til kamp – vi skal gjøre kommune-Norge rødgrønt!

Noen tror kommunevalget er mindre viktig enn stortingsvalget. De har ikke skjønt hva kommunevalget handler om – for det er kommunene som styrer over mange av de viktigste områdene i samfunnet; områder der politikken står folk aller nærmest. For det hjelper ikke med en rødgrønn regjering som gir penger til kommunene om blå kommuner bruker de på feil ting. For å få verdens beste skole, trenger vi lokalpolitikere som kan lage den. For å skape nye arbeidsplasser trenger vi kommuner som setter dem til livs. Det er i kommunene vi skaper inkludering og skal vi klare å redusere norske klimautslipp må vi ha tøffe og ambisiøse politikere som setter miljøet først. Kommunene er avgjørende for folks hverdag – det spiller en forskjell hvem som styrer.

For Arbeiderpartiet er kommunevalget alltid vanskeligere enn stortingsvalget, fordi valgdeltagelsen tradisjonelt har vært mye lavere – og ifølge statistikker og målinger er det våre velgere som holder seg hjemme. Vår største utfordring er å få folk opp av sofaen og inn i valglokalet. Vi må få fram at det spiller en forskjell om kommunene styres av de rødgrønne eller de blå. Det neste året skal alle Arbeiderpartiets kommunepartier lage valgprogram – AUFs lokallag skal kjempe for gjennomslag for våre viktigste saker. Vi skal gjøre Arbeiderpartiets valgprogram både rødere og grønnere.

Og jo da, Arbeiderpartiet har den beste partilederen. Vi gjør det godt i tv-debattene og har fine reklamekampanjer. Men det er ikke derfor Arbeiderpartiet vinner valg! Vi vinner valg fordi vi er en folkebevegelse. Fordi vi gjennom en sterk grasrot-organisasjon med tusenvis av medlemmer – sammen med en stålsolid fagbevegelse – danker ut de andre partiene. I vårt parti finner vi folk i alle aldere, med all slags bakgrunn og over hele landet. Andre partier snakker om at de er partiet for folk flest – Arbeiderpartiet er folk flest!

AUF er det ungdomspartiet med flest unge folkevalgte. Det gir oss en unik mulighet til direkte påvirkning. Vi er stolte av de folkevalgte vi har, de gir AUF gjennomslag hver eneste dag. Men selv om vi er mange har vi ikke nok. Fram mot 2011 skal AUF kjempe med nebb og klør for mange AUFere på Arbeiderpartiets lister – for ungdom vet best hva ungdom vil!

Valgkamp er det morsomste vi gjør i AUF. Og vi er best på det. Med engasjement, tro og et uovervinnelig håp klarer vi å mobilisere tusenvis av unge velgere til å stemme for felleskap og solidaritet. Jeg gleder meg til skoledebatter, standsbesøk, plakataksjoner, husbesøk og alt annet morsomt vi skal finne på sammen.

Kampen om kommunene er i gang – i 2009 vant de vi stortinget og regjeringa – nå skal vi vinne hele landet!

La oss være The Great Generation!

2010-05-25T16:47:00.000+02:00

Ganske ofte blir jeg spurt om hvorfor jeg holder på med politikk. Svaret mitt er at jeg vil være med å forandre, være med å kjempe for en bedre verden – både lokalt og internasjonalt. I gårsdagens Dagbladet er det et oppslag som minner oss på behovet for forandring. Nye tall viser at det hvert eneste minutt dør 15 barn under 5 år. Det finnes ingen viktigere oppgave enn å redde disse barnas liv og gi dem en framtid.

Selv om det i dag er færre som lever i absolutt fattigdom, og det er færre barn som dør, er det ingen som har rett til å slå seg selv på brystet over framgangen. For fortsatt er 7,7 millioner barn som dør før de fylt 5 år av årsaker som kunne vært unngått. Da finanskrisa truet selskaper i de rikeste landene med konkurs, sto verdens ledere i kø med krisepakker til milliarder av dollar for å redde dem. Så snart de rikeste ble truet, ble de største pengebøkene åpnet for å få skuta på rett kjøl. Det er en skam at verden ikke viser samme interesse for krisepakker til alle de barna som dør hver eneste dag, eller til den milliarden av mennesker som lever i sult eller uten tilgang på rent vann.

Den store tragedien er at de fleste barna som dør, dør av årsaker som lett kunne vært unngått. Av de enkleste sykdommer som billig og forholdsvis enkelt kan kureres. Dette er også vår store mulighet – for det er mulig å forandre. En av de viktigste årsakene til at antall barn som dør har gått ned, er at det i mange utviklingsland er satset på vaksiner av de mest vanlige barnesykdommene. AUF har vært den største pådriveren for dette i Norge, og på grunn av vårt engasjement har Norge gått i front på området. Dette har ført til at mange titusener av barneliv har blitt reddet. AUF har spilt en forskjell, og det skal vi være stolte av.

Fremskrittspartiet lover mer penger til de aller fleste formål, og hver gang de blir spurt hvor de skal hente pengene fra er svaret at de skal kutte drastisk i internasjonal bistand. Det er mye som er urettferdig og galt med Fremskrittspartiets politikk, men ingenting er mer urettferdig enn at de vil kutte i bistand til verdens fattigste barn, for å gi i skattelette til de rikeste i verdens rikeste land. Det er uanstendig og uforsvarlig politikk.

AUF var stolte da regjeringa omsider nådde 1 % i bistand, men ikke fornøyde – vi vil videre. Derfor er beskjeden fra AUF til spekulasjonene om kutt i bistanden i høstens statsbudsjett svært tydelig; hold sparekniven unna solidariteten! Vi godtar ingen kutt til de fattigste, vi forventer at en rødgrønn regjering øker i bistanden ytterligere. Det er ikke mindre viktig å bekjempe sult og fattigdom selv om Norge må stramme inn på våre nasjonale budsjetter. Det er behov for større innsats for å nå FNs tusenårsmål - de målene verdens ledere har satt til seg selv fram mot 2015. Hvis ikke vi i Norge kan ta et større ansvar – hvem kan?

Nelson Mandela er symbolet på at forandring er mulig. Det er mulig å forandre. Mandela har brukt sitt liv på å vinne kampen mot apartheid i Sør-Afrika, og har etter at han gikk av som president brukt sitt alt sitt engasjement på å bekjempe den globale apartheid – verdens fattigdom. For fattigdom er ikke naturlig - det er menneskeskapt. Hans oppfordring til oss er klar:
Sometimes it falls upon a generation to be great.
You can be that great generation.
Mandela etterlyser The Great Generation. Generasjonen som kan gjøre slutt på internasjonal fattigdom. La oss som er unge i dag klare det vår foreldregenerasjonen ikke klarte. La oss ta utfordringa fra Mandela – la oss være The Great Generation.

Hør Mandelas oppfordring til verdens ledere og bli inspirert til å redde verden:http://www.youtube.com/watch?v=qQzY0ZoclRI

Les sak fra Dagbladet her:
http://www.dagbladet.no/2010/05/24/nyheter/barn/utenriks/helse/11833997/

La olja ligge – også på Mørekysten!

2010-05-22T16:39:00.000+02:00

Årets store politiske slag står om oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. AUF har gjort det til vår viktigste sak, og vi er full gang med planlegging av årets kampanje. Jeg tror vi vinner slaget om oljeboring – vi har både argumentene og folk på vår side. Men selv om dette er vår hovedkampanje, må vi ikke la det overskygge andre viktige miljøkamper. Regjeringa har nå utlyst for leteboring av olje og gass på Mørekysten – en miljøpolitisk katastrofe.

Områdene utenfor Mørekysten har fram til nå vært vernet på grunn av de enorme konsekvensene oljeboring vil få for sildebestanden. Man har endelig fått bygget opp en ordentlig sildebestand etter at det ble full stans i sildefisket på starten av 70-tallet. Norske fiskere fisker årlig opp 1 million tonn sild som gir minst 2 milliarder middager. Nå blir dette satt i fare ved at man vil bore etter olje i et av de viktigste gyteområdene for sild.

Mørekysten var ikke med i forvaltningsplanen for norskehavet og det er en snikutlysning regjeringa når gjør ved at de åpner dette området. Dette samtidig som vi alle er blitt vitne til oljekatastrofen i Mexico, og de store miljøødeleggelsene det fører til. Det er ikke ofte jeg ber norske politikere se til USA, men mange amerikanske politikere har denne våren lagt alle oljeplaner på is – da er det utrolig at den norske regjeringa gjør det motsatte.

Havforskningsinstituttet, miljøbevegelsen og fiskeriorganisasjonene raser mot vedtaket. Det har vært en dårlig miljøvår for regjeringa – det er på tide at regjeringa viser klimaansvar. Det betyr verken å åpne for oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen eller på Mørekysten.

Å si ja til oljeboring vil være å si ja til mer CO2-utslipp, både fra norsk sokkel og fra all oljen vi henter opp og selger til andre land. Gjennom alle år har oljeindustrien alltid fått bore i de feltene de peker på. AUF mener det er på tide å sette grenser for oljeindustrien. Vår beskjed til Jens Stoltenberg er klar: Det er aldri for sent å snu – sett en stopper for oljeboring på Mørekysten.

Kampen fortsetter – la olja ligge!

i
Se fiskere og miljøbevegelsen gi regjeringa klar beskjed her:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-oljeleting-paa-moerekysten-sprenger-regjeringen-3158392.html

Jeg eier Statoil!

2010-05-21T16:34:00.001+02:00

Sammen med resten av det norske folk eier jeg 67 % av Statoil. Vi har valgt Jens Stoltenberg og regjeringa for å stemme for oss på Statoils generalforsamling. Onsdag brukte de vår stemme for å sikre fortsatt tjæresandprosjekt i Canada. Den rødgrønne regjeringa har tro på aktivt eierskap – hvorfor brukte de ikke vår stemme til å stoppe en av de mest miljøfiendtlige energiformene som finnes?

Tjæresand vil føre til store klimautslipp, og man anslår at det vil føre til hele 15 ganger høyere utslipp av CO2 enn gjennomsnittet på norsk sokkel. Satsning på tjæresand er uforenlig med de internasjonale målsetningene om at temperaturen på verdens basis ikke skal øke med mer enn 2 grader. I en tid hvor verden diskuterer hvordan vi skal klare å redusere utslippene – gjør Statoil det motsatte.

I tillegg til å være klimafiendtlig er tjæreindustrien både forurensende og helseskadelig og vil påvirke lokalbefolkningen hardt. Det vil legge beslag på store landområder, og ødelegge livsgrunnlaget til mange i område. På generalforsamlingen møte ledere fra den kanadiske urbefolkningen opp for å fortelle hvordan tjæresand vil påvirke deres liv.

- Denne saken handler om vårt folks levemåte og vår framtid. Vi kommer til å fortsette kampen mot tjæresandutvinningen, også i vårt lands rettssaler, sa Francois Paulette fra den canadiske urbefolkningen.

Dessverre nådde heller ikke denne talen fram til regjeringa eller flertallet på generalforsamlinga og forslaget fra miljøbevegelsen om å trekke seg ut av tjæresandprosjektet fikk bare 1,38 % av stemmene.

Vi trenger politikere som satser på framtida – og som tør å si nei til oljeindustrien. Den rødgrønne regjeringa blei valgt nettopp fordi vi sa vi ville bruke vårt eierskap. Vi har tro på at politikere skal styre over viktige samfunnsinteresser. Derfor er det uforklarlig at Jens Stoltenberg nå sier det ikke er hans jobb å styre Statoil. Regjeringa har muligheten, den mangler bare viljen.

Satsning på tjæresand er å gå baklengs inn i framtida. Jeg vil ikke at mine pensjonspenger skal komme fra et av de mest miljøfiendtlige prosjektene i verden. Vår beskjed til Jens er klar: Gjør den jobben vi har satt deg til å gjøre. Bruk vår stemme til å styre Statoil; trekk Norge ut av tjæresand prosjektet i Canada!

Appell på minnemarkering for tamilene

2010-05-19T16:29:00.001+02:00

I går var det et år siden den tamilske motstaden på Sri Lanka ble knust, og krigen på Sri Lanka ble avsluttet. Den singalesiske regjeringa vant krigen, men ingen har vunnet freden, for situasjonen på Sri Lanka er dystrere enn på lenge.

I går holdt jeg en appell på en stor markering på Youngstorget for å minne krigens ofre og med krav om fred og rettferdighet på Sri Lanka.

AUF står sammen med tamilene i Norge for å heve stemmen til et av verdens mest undertrykte folk. AUF bryr seg også når TV-bildene forsvinner.

Her er appellen jeg holdt

Kjære alle sammen

Jeg er glad for å få hilse dere på vegne av AUF.

For et år sida blei den brutale krigen på Sri Lanka avsluttet. Tusenvis av menneskeliv er godt tapt og nær en million mennesker er drevet på flukt. Vi står her både i solidaritet med ofrene og men først og fremst med et krav om at rettferdighet og freden må finne fram.

Nordahl Grieg skrev i sitt dikt ”Til ungdommen”; skaper vi menneskeverd, skaper vi fred og på Sri Lanka er vi for tiden lengre unna både menneskeverd og fred enn på lenge.

For selv om Sri Lanka har forsvunnet fra mediebildet er situasjonen dystrere enn før.

Fortsatt er det 70 000 mennesker som ikke er slippet ut av interneringsleire. Interneringsleirene er et fengsel hvor ingen slipper inn eller ut. Den singeliske regjering må stilles til ansvar – vi krever frigjøring av befolkningen, og at internasjonal presse og hjelpeorganisasjoner må få slippe inn.

Konflikten på Sri Lanka er 30 års historie med tragedier og menneskelige lidelser. Så mye som 150 000 mennesker kan ha mistet livet og FNs spesialutsending anslår bortimot 40 000 bare siste året.

Ingen er gransket for den brutale krigføringen. De ansvarlige må bli stilt til ansvar, vi støtter deres krav om gransking av krigsforbrytelser. For det vil aldri bli fred om ikke noen blir stilt til ansvar for historien. Ofrene fortjener svar.

Krigen har ført til tamilske områdene er knust. Skoler, sykehus og hele lokalsamfunn. Verden har et ansvar for å bidra til gjenoppbygging. Dette ansvaret hviler ekstra stort på mange vestlige land som i mange år har aktivt støttet den singalesiske regjeringa med våpen.

Oppmerksomheten rundt konflikten og undertrykkinga tamilene er nå borte. Og man kan snakke om konflikten på Sri Lanka som en glemt konflikt. Jeg mener det er feil. For verden glemmer ikke et folk. Verden har ikke glemt krigen, eller den tamilske befolkingen. Man har ignorer det. Konflikten på Sri Lanka er en ignorert konflikt. Verden må reagere og sette større press på den singalesiske regjeringa. Vår beskjed til Jonas Gahr Støre og Erik Solheim er klar; vis større muskler sett tamilenes situasjon høyere på dagsorden.

Jeg er glad for å se så mange her i dag. For er det viktigste for befolkingen er politisk støtte. Arnulf Øverland skrev i diktet ”Du må ikke sove” Du må ikke tåle så inderlig vel – den urett som ikke rammer deg selv. Vi som er her – vi sover ikke, og vi skal gjøre det vi kan for å vekke verden. Tamilene i Norge har hevet en klar røst i Norge, dere har vært stemmen til de stemmeløse. Dere har utgjort en forskjell. Det takker jeg dere for.

Det er bare en politisk løsning på konflikten. Det vil ikke bli fred på Sri Lanka før alle mennesker gis de samme rettighetene. AUF støtter retten til selvbestemmelse til tamilene på Sri Lanka. Kun da vil rettferdigheten og freden vinne fram

Takk for oppmerksomheten

Vann – en menneskerett!

2010-05-10T16:12:00.001+02:00

For oss er tilgang på vann en selvfølgelighet. Men for nesten en milliard mennesker verden rundt er rent vann en ren luksusvare.

Da jeg meldte meg inn i AUF fikk AUF gjennomslag for at Ap skulle jobbe for vaksineprogrammet (GAVI). I 10 år har vi aksjonert for flere vaksiner til verdens fattigste. Og Norges innsats har faktisk utgjort en forskjell. Millioner av barn er reddet fra å dø av sykdommer det finnes vaksiner mot. Det er et eksempel på at Norge kan forandre hverdagen til millioner av mennesker hvis vi er villige til å gå foran. Vi bør lære av det eksempelet og gjøre kampen for rent vann til vårt neste, store bidrag til internasjonal solidaritet.

Vi er nå halvveis inne i FNs tiår for kampanjen ”Vann for livet”. Fra 2005 til 2015 har man gitt oppmerksomheten til en av de viktigste menneskerettighetene – retten til vann. Det bra FN setter vann på agendaen – men det er behov for mer handling! For selv om det er flere som nå får tilgang på vann, er rent vann fortsatt en luksusvare for en milliard mennesker, og nesten halve verdens befolkning har ikke grunnleggende sanitære forhold.

Vann er en av verdens mest knappe og nødvendige ressurser, og knappheten fører til krig, konflikt, sult og dårlig hygiene. Uten rent vant hindres utvikling for de fattigste. Mangelen på vann fører til dårlig hygiene som igjen gir dårlig helse. Daglig må tusenvis av kvinner og barn gå i timevis for å skaffe vann til seg og sin familie. Det holder kvinner vekk fra arbeid, og barn vekk fra skole. Dette er alvorlig når vi vet at utdanning, arbeid og helse er blant de aller viktigste faktorene for utvikling.

Kampen for vann er en menneskerett. Derfor godtar ikke AUF at vannressursene privatiseres. AUF jubla da Jens Stoltenberg og den rødgrønne regjeringa trakk tilbake Bondeviks krav om privatisering av vann til utviklingslandene. En viktig seier, men fortsatt investerer Norge gjennom Statens pensjonsfond over en milliard i vannselskaper som privatiserer vann i u-land, som for eksempel Suez og Veolia. Sigbjørn Johnsen bør rydde opp i dette; Norge må trekke sine investeringer. Norske pensjoner skal ikke tjenes fra selskaper som tar muligheten til vann fra de fattigste.

Det er totalt meningsløst at 4500 barn dør hver eneste dag fordi de drikker urent vann. Det gjør vannmangel farligere enn krig og konflikt. Det er på tide at verdens ledere følger opp fagre ord med handling.

I utkastet til nytt internasjonalt program for AUF foreslåes det at Norge skal sette av 10 milliarder kroner for å sikre verdens fattigste tilgang til rent vann. Får vi gjennomslag for kravet, vil millioner av mennesker overleve og få et bedre og sunnere liv, og det vil gi utviklingsland muligheten til å komme seg ut av fattigdom.

Norge kan spille en forskjell – vi trenger bare viljen! Og AUF :)